Paul Otto Brunstad

Livet er ikke alltid like lett. I møte med sykdom, motstand eller konflikter kan det røyne på for noen og enhver, særlig når ingen opplagt løsninger er i sikte. En må bare bli stående, ofte alene. Evnen til å tåle ubehag og smerte uten å gi opp eller bukke under, knyttes i litteraturen til begrepet resilience. Det kan oversettes med utholdenhet og er en form for livsmot, livskraft eller robusthet som gjør at en kommer gjennom det hele. Utslått, men likevel ikke nedslått, en evner å stå i det.

Resilience, som et slikt stå i det – begrep, er kjent fra psykologisk litteratur, men har sitt utspring i en helt annen verden. Utgangspunktet var ingeniørenes testing av styrken på ulike materialer. For å finne ut hva enkelte mekaniske komponenter kunne tåle, måtte de utsettes for trykk-, støt- og strekktester. Målet var at komponenten skulle være i stand til å gjenvinne sin opprinnelige form og funksjon, selv etter krevende påkjenninger. Materialet som ble testet ville aldri være uberørt av prøvelsene, men det var heller ikke målet. Målet var at det kunne hente seg inn igjen og fortsatt bidra til den funksjonen det skulle tjene.

Denne tematikken ble så overført til menneskets tåleevne under sterke påkjenninger. Her ble resilience eller motstandsdyktighet brukt metaforisk på menneskets evne til å tåle store prøvelser, og likevel kunne vende tilbake til et fungerende liv i etterkant. I dette lå det ikke et ideal om ubevegelighet eller upåvirkelighet. Prøvelser og problemer vil alltid gjør noe med oss, vi blir ikke helt de samme som før. Tanker og følelser, verdier og prioriteringer vil på ulike måter endres og påvirkes. Dette til tross, noen av de bærende menneskelige strukturene var i stand til å bære trykket fra omgivelsene, selv om de verken var uberørt eller upåvirket av det hele.

Det paradoksale som avdekkes er at menneskelig svakhet og sårbarhet rommer en skjult styrke. Noe av kjernen i menneskets tåleevne ligger skjult i erkjennelsen av at meekness is not always weakness. Det å stå i det betyr ikke at en står som en ubevegelig eller upåvirkelig påle. Det å stå i kan mer sammenlignes med vinger på et fly. Flyvingen er laget av et materiale som er fleksibelt nok til å tåle selv ekstrem turbulens. Uten evnen til å gi etter, bli bøyet og slitt under press, vil strukturen på flyet bryte sammen. Styrke har dermed en innebygget svakhet vi lett kan komme til å overse. Fasthet, resilience, det å stå i det er derfor en kombinasjon av fasthet og fleksibilitet, av hardhet og mykhet. Det er denne kombinasjonen som gjør at passasjerene på flyet kommer trygt hjem.

De delene av oss som lettes bøyes og påvirkes under trykk og store påkjenninger, altså det som gjør oss sårbare, inngår da som en avgjørende komponenter i vår egen motstandsdyktighet. Det myke, det fleksible, det som påvirkes mest er samtidig det stoffet i oss som gjør at vi etterpå kan gjenvinne de bærende strukturene i livet. Få ting tåler mer trykk enn en myk gummiball, dens mykhet gjør at den gjenfinner noe av sin form i etterkant, når trykket letter. Det samme skjer ikke med et jernstykke, det har ikke denne gjenvinnende mykheten eller svakheten i seg.

Smerte og motstand, depresjon og fortvilelse vil alltid merke og forandre oss. Likevel, med respekt for menneskets mykhet, som også gjør oss sårbare, kan vi likevel bevare vår menneskelighet og verdighet. Sofokles, en av de største greske dikterne, sier det så treffende i skuespillet om Antigone, det er de mykeste og mest sårbare trærne som reiser seg igjen langs elven etter at storflommen har lagt seg. De store, sterke og stive, de som ikke ble bøyd, som ikke gav etter, de ble liggende som rotveltede trær i etterkant av flommen.

Det å stå i det er derfor ikke å stå i det som en upåvirkelig og ubevegelig stokk, men å kunne innrømme sorgen, savnet og fortvilelsen. Innrømmelsen av egen svakhet åpner for en ny type styrke, den åpner opp for andre, men også for å kunne tåle og utholde seg selv. En kan motta seg selv og den ytre hjelpen uten å oppleve seg selv som en «feilvare». Slik blir merkelig nok vår svakhet, vår mykhet, det som ofte foraktes, noe av det som gjør at vi makter å stå i det.