Å oppleve seg inkludert er viktig. Dette til tross, inkludering kan til tider like gjerne fungere som en ekskludering som en inkludering. Dette skjer der den andres rett til å være annerledes ikke respekteres. Inkludering kan uttrykke storsinn og generøsitet, men trenger ikke gjøre det. Det kan like gjerne være et underliggende ønske om å skaffe seg makt og kontroll over andre mennesker eller grupper.
Et lite og kanskje banalt eksempel er når sykepleier snakker i vi-form til den eldre pasienten. ”Nå skal vi stå opp” eller ”nå skal vi pusse tennene”. Her inkluderes pasienten og pleieren i et felles ”vi”. I dette vi’et overfører sykepleier sin egen vilje og hensikt på pasienten, samtidig som det tilsynelatende samsvarer med pasientens eget ønske og behov. Den eldre kan på den måten umyndiggjøres under skinn av å ha full medbestemmelsesrett. Vi’ingen til sykepleier kan fungere som en fordekt maktutøvelse. Det kan godt være at den eldre slett ikke deler sykepleiers ønsker eller planer for hva som skal skje.
Den samme umyndiggjøringen kan også skje i forhold til fremmede som bosetter seg i vår kultur. Målet må være at de integreres, men samtidig ligger faren for å underkjenne deres rett til å være annerledes, snublende nær. På en merkelig måte kan et liberalt og frisinnet samfunn som vil inkludere alle, samtidig utvikle totalitære tendenser overfor mangfoldet i samfunnet.
Det å være et pluralistisk samfunn, preget av at tro og tradisjoner lever side om side, krever derfor at vi kjenner inkluderingens iboende farer. Det store paradokset er da at innvandrerfiendtlige grupper kan ha fellestrekk med svært liberale og inkluderingsbevisste deler av samfunnet. Den første gruppen vil ekskludere de fremmede fra landet slik at de fremmede aldri kommer inn. Den andre gruppen slipper de fremmede inn, men vil samtidig temme deres fremmedhet ved å gjøre dem lik oss andre. ”Kom som du er, men bli som oss.”
Standardisering og ensretting gjør mennesker og grupperinger lettere å kontrollere og administrere. Til en hvis grad er dette nødvendig, men samtidig ser vi hvordan et legitimt behov for felles standard og et minstemål av fellesverdier, også kan romme et driv i retning av å fjerne andres særegenheter under påskudd av å ville gjøre alle like. Dette er aspekter som må være med inn i innvandrerdebatten, inn i spørsmål om foreldres rett til å bestemme over skolevalg og oppdragelse av egne barn og i debatten om kirkens og andre trosretningers krav om å innordne seg og la seg inkludere under et sekulært verdisystem. Ulikhet rommer styrke og muligheter som en absolutt likhet er avskåret fra å få del i.
Poenget mitt er altså: Det er ikke all inkludering som ivaretar andres menneskers frihet og verdighet, selv om vi’ingen gir skinn av det motsatte. Noen ganger kan inkludering vel så mye være en form for ekskludering av andres rettigheter, som en sann og raus hylling og respekt for mangfoldet i samfunnet.
Jeg satte pris på disse refleksjonene, som samsvarer mye med egne tanker rundt dette. Jeg lager link på min Facebookside!
Hyggelig! Gleder meg over at vi kan dele felles anliggender i disse ofte betente spørsmålene. Alt godt til deg og ditt arbeid!
Jeg er svært enig i din uttalelse men vil komme med en nyansering. Inkludering blir ofte misforstått ja, for det en gruppe mennesker ofte krever av sine tilhørere og nye tilkommere er assimilering. Assimilere betyr og gjøre lik. Inkludere er å akseptere alle selv med alle forskjeller. I sosiologien snakker vi om sosiale grupper og hvordan de virker normaliserende nettopp kanskje pga av den assimilering som kreves for å føle tilhørighet i gruppen. Så den har også en positiv funksjon. Mennesker rundt oss i vår gruppe gir oss reaksjoner og tilbakemeldinger på vår egen atferd som regulerer den. Har en normaliserende effekt og motvirker at sosiale avvik utvikles. Det er jo nettopp derfor det er så viktig at mennesker fra fremmede kulturer inkluderes. Ikke for å gjøre de like, men for at vi ellers aldri får en felles forståelse for hverandre, for vi tilhører forskjellige grupper i samfunnet. Og her er vi tilbake til ditt gode poeng igjen som jeg er så hjertens enig i. Det er at vi må slippe opp på de stive rigide noen ganger ubevisste og uskrevne regler og normer som vi bruker for å ekskludere andre fra gruppen. Vi må i større grad vise forståelse og aksept for at vi er ulike, og møtes på det felles grunnlaget at vi er mennesker.