Det gode og trofaste fremstilles ofte som kjedelig og grått, ondskap og råhet oppfattes langt mer fargesprakende og fascinerende. Slik er det i medienes verden. I den virkelige verden er ting annerledes. Der er godhet berikende og nyskapende mens ondskapen er grå, grusom og lammende. Fengslingsmøtet med Behring Breivik viser til fulle denne spenningen . Mens mediene svermer rundt drapsmannen, kjemper lemlestede og traumatiserte unge mennesker for å få livet til å henge sammen og pårørende sliter med sin sorg og sine savn.

Hvorfor tiltrekkes og fascineres vi av det grusomme? Det er som ondskapen har en egen forlokkende kraft. I all vår skrekkblandede fryd er det som vi ikke kan få nok bilder eller fremstillinger av det onde. Filmindustrien, men ikke minst spillverden, fyller stuene våre med bestialitet som overgår det meste en kan tenke seg. Og igjen det samme, Utøya etterlater seg bare sorg og fortvilelse, men et utøya på skjerm gir oss en lenge etterlengtet kveldskos med spenning og avslapning.

Vi senker alle farten når vi kjører forbi en ulykke. Gjør vi det for å hjelpe? I noen tilfeller, men langt de fleste av oss stopper bare for å få et glimt av det grusomme. Eller hva med linker på nettet der noen har filmet en fatal hendelse? Vi klikker gjerne for å kikke på menneskers verste mareritt, utlevert som de er i all sin hjelpeløshet. Hva om det var vi som var rammet eller noen av våre nærmeste? Ville vi da fascineres og underholdes av å se på det?

Det som for en er smerte, gråt, svik og fortvilelse, er for den andre underholdning og pirrende øyeblikk. Mitt poeng er ikke å moralisere, men å undrende spør hva det er ved oss mennesker som gjør oss til så vellystige tilskuere til ondskap? Film og spillindustrien fyller tydeligvis et behov. Det er dette behovet jeg undres over, ikke primært at noen selger ondskap på boks, men at vi så gjerne kjøper og bruker tiden vår på det. Vi fordømmer spanjolene som liker tyrefekting. Vi opplever fortellingene fra Colosseum om lemlestelse og dødskamp mellom gladiatorene som usiviliserte grusomheter. Vi skjemmes over skjending og drap som når oss fra denne verdens krigssoner. Vi har ennå klare bilder i hode fra sommerens grusomheter. Likevel, når vi selv skal velge underholdning, så velger vi ofte den samme onde tematikken.

Er det fordi vi mennesker har noe av ondskapen i oss selv? Får vi for lite av det onde i hverdagen? Mange hever at menneskene er gode på bunnen. Men hvordan henger dette sammen med vår begeistring av råhet og ondskap? Om vi virkelig var gode på bunnen, og det var vår dypeste identitet, hvorfor omgir vi oss da ikke mer av det gode?

Saken mot Behring Breivik må være offentlig. Ofrene har rett til å få se denne personen få sin straff. Men der er noe mer her. Hvorfor fryktes det et mediesirkus til våren når saken kommer opp i sin fulle bredde? Hvorfor sirkus, hvorfor dette underliggende ropet fra folkedypet om å få se flere pikante detaljer? Informasjonsbehov, ja greit nok, men ingen kan fortelle meg at det ikke stikker noe mer under. Er breiviksaken blitt vår egen tyrefekterarena, vår egen private krigsskueplass, vårt eget Colosseum?