Siden bare det som kan telles teller, må alt menneskelig omformes til noe målbart, til noe som kan telles og veies og dermed kontrolleres. Derfor blir, ikke bare barn og unge, men også voksne og eldre, i stigende grad overvåket, kategorisert og diagnostisert. Det fremmede, det som avviker fra det etablerte er en trussel mot stabilitet og trygghet. Skjemaer og diagnoser, rubrikker og koder, fungerer dermed som angstdempende ”valium” for bekymrede ledere, politikere og byråkrater.

Under dette altomfattende kontrollbehovet ligger en frykt for det fremmede, det skjulte og ukjente, det vi ikke helt kan vite noe om. Derfor må alt være synlig og transparent. Ingen ting kan defineres utenfor samfunnets kontrollbehov.

Et eksempel:  Hva er det de pønsker på de mødrene som gjerne vil være sammen med barna sine de første leveårene, uten å sende dem i barnehagen? Hva kan vel ikke skje av feilutvikling og farlige bindinger dersom ikke det offentlige får overvåket forholdet dem i mellom? Hvordan kan vi være sikre på at mødre er det beste for barna, og er de unge mødrene egentlig sertifiserte til å oppdra unger? Og hva med amming, bør ikke den også underlegges statlig kontroll? Ammingen som skjer under de hjemmestrikkede rosa slumreteppene kan da ikke være regjeringen uvedkommende?

Amming - en trussel mot velferd og utvikling?

Et annet eksempel: Hva skjer i de mange klasserommene, bak de lukkede dørene og i den tette og helsefarlige luften? Er ikke dette også slike lumre og klamme steder der ting kan skje som staten ikke har kontroll med? Er ikke et hvert klasserom egentlig en potensiell terrorcelle? Et arnested for utspekulerte lærere som har sine egne uautoriserte planer med ubefestede elever eller studenter? Bør ikke alle lærere egentlig underlegges en årlig ”pedagogisk ultralydkontroll” eller en slags Pisaforankret kunnskaps”mammografi”? Det ville kunne bidra til å berolige utdanningsmyndighetens stigende uro over hva som egentlig skjer i den norske skolen nå om dagen.

Mulige samfunnsfiender

Mødre og lærere, ja, fedre også, og vi kan like gjerne ta med besteforeldre, onkler og tanker, ja alle voksne, er jo potensielle kriminelle som fort kan komme til å gjøre eller si noe staten ikke har godkjent på forhånd. Hva kan vel ikke det føre til i det lange løp?

Det paradoksale i hele dette bildet er da likevel hvordan all kontrollen likevel ikke gir økt trygghet i samfunnet. Saken er den at dess mer og flere som overvåkes, dess verre og farligere blir de menneskene, lommene eller rommene i samfunnet som ennå ikke er kontrollert. Derfor er byråkratiets våte drøm et samfunn der alle til en hver tid, på et hvert sted og i en hver alder, stand og stilling, ikke gjør noe på eget initiativ som ikke først er godkjent i henhold til statlig plan og forvaltning.  Da først kan vi falle til ro i et trygt og sikkert samfunnet. Riktignok uten uten noen form for menneskelig frihet, men hvem bryr seg om det bare vi har trygghet og sikkerhet nok?