Vi lever i en tid med hurtige endringer. Gamle strukturer løses opp. Det omskiftlige erfares ikke bare i samfunnet og kulturen, også våre hjem og familier preges av en økende uro. Ikke alle endringer er til det bedre. Usikkerheten i forhold til de nære relasjoner og omgivelser, gjør for mange kroppen til det siste tilfluktssted i en ugjestmild verden. Unge mennesker som ikke lenger opplever å ha kontroll over sitt liv og sin fremtid, forsøker til sist å kontrollere livet gjennom å disiplinere og bygge sin egen kropp.
De blir små selvbyggere, små Inger og Isak Sellanraaer som møysommelig forsøker å bygge og rydde seg et levelig rom. Kroppsasylantene, de som har søkt et fristed i kroppen, finnes på ulike områder i samfunnet. Vi finner dem blant den økende gruppen av barn og unge med spiseforstyrrelser, men de finnes også som spreke gutter og jenter rundt omkring på de mange trenings- og helsestudioene. Foran helsestudioenes speilbelagte vegger drives dette slitsomme entreprenørarbeidet med stor intensitet.
Treningen kan bli en byggeplass der forholdet mellom selvbilde og speilbilde får en ny betydning. Identiteten bygges og knyttes på en radikal måte til det ytre, til overflaten. Det kroppslige blir det som reflekteres i andres øyne og som gjør en synlig. En oppnår status og verdi nettopp ved å eksponere seg selv. Det paradoksale er likevel at det bak denne trimmede og muskuløse fasaden ofte kan skjule seg gutter og jenter som har det vondt og vanskelig inne i seg. Selv om de lever i en verden der styrke er idealet, er deres egen styrke svært skjør og sårbar.
Forsøket på å bygge et sterkt tilfluktsrom i egen kropp er en tvetydig og en ikke lite risikabel strategi. Kroppen kan fort ta hevn og ikke lenger la seg dressere og kultivere gjennom trening, kosttilskudd og kjemiske stoffer. Kroppen kan bli en fiende og gjøre sitt til at den siste skanse, tilværelsens minste tilfluktsrom, også truer med å gå i oppløsing. Det som var et forsøk på å konstruere en trygg verden innenfor rammene av sin egen kropp, kan fører til ødeleggelse av den samme kroppen. Tidens kroppsfiksering innebærer en nydefinering av kroppens rolle. Mens den gamle kroppen fra tidligere tider var spent opp mellom religiøse, kulturelle og sosiale bånd, der kroppen hadde en viktig funksjon både i det skapende, ervervsmessige og det religiøse livet, er den nå fristilt disse båndene. Kroppen har på den måten både fått mer, men samtidig også mindre betydning enn før. Kroppslig styrke og utholdenhet er viktig; ikke med tanke på arbeid, men med tanke på den identitet og symbolverdi som kroppen representerer.
Kroppens økte fokus er ikke entydig er produkt av reklame og underholdningsindustriens massive kroppsfiksering. Det kan like gjerne kan tolke det som en form for overlevelsestrategi i en verden der mange unge rett og slett ikke har noe annet å støtte seg til enn nettopp sin egen kropp. Når de fleste andre strukturer og fortolkningsrammer er falt bort, frembyr kroppen seg som en av de siste alternativene i arbeidet med å finne en livstolkning, en meningsbærende sammenheng i livet.
Kroppen må oppvurderes på en sunn og god måte og samtidig ført inn i en større sammenheng. Det er her at vi voksne har et ansvar for å gå inn i forsterkende relasjoner i forhold til barn og de unge. Gjennom de voksnes levende og interesserte nærvær kan det etableres et rom av trygghet som gir både kroppen og tanken hvile. Den fristilte og sårbare unge kroppen må på ny bli innlemmet eller inkorporert i en større kropp, et mer omfattende fellesskapsnettverk. Slik etableres et vern som er større en det de selv kan bygge og som kan gi dem beskyttelse i en urolig verden. Et rom der deres identitet ikke trenger å være forankret i diett og dressur, men i et fellesskap preget av omsorg og respekt.
