Paul Otto Brunstad

Hva har Loke, den lille luring vi kjenner fra norrønmytologi, med politisk lederskap i vår egen tid å gjøre? Faktisk en hel del. Politisk uro preger nyhetsbildet. Brexit har ført England ut i et politisk kaos, i Hongkong, Barcelona, Beirut, La Paz strømmer folket til gatene og angripes med tåregass og gummikuler. I fredelige Skandinavia rystes vi av drap og bilbranner i Malmø, og norske politikere frykter svenske tilstander. Over det hele henger klimatrusselen som en mørk og truende sky ingen ser ut til å kunne gjøre noe med.

Foto: Reuters

Dette er bakteppet, eller skal vi heller si sceneteppet, for Lokes inntreden på den politiske arenaen. Dette er Lokes tid. Loke dukker opp i tider preget av sosial og kulturell uro og konflikt. Hvem er så Loke?

Loke er en slu bedrager og forfører som evner å utnytte kaos, usikkerhet og andres fortvilelse til egen vinning. Han er svikets og splittelsens gud og kalles i litteraturen for en trickster, en mytisk figur som finnes i mange kulturer. Dette er helten og redningsmannen som endelig tørr å snakke makten midt imot. Det tradisjonelle maktsystemet er impotent og uten evne til å rydde opp, dermed er veien banet for den sterke mann som kan beskytte kultur og verdier og dermed redde land og folk.

Det selvmotsigende er at messiasskikkelsen selv mangler folkeskikk og indre moralske kvaliteter. Pulcinella, den italienske utgaven av vår nordiske Loke, kalles nulla, en tom person, et null.  Latterliggjøring og krenkelse er en del av dette «nullets» maktutøvelse. Dette hule og tomme mennesket er naturlig nok blottet for reell politisk kompetanse, og har heller ingen realistiske svar på den akutte krisen.

Alle disse manglene skjules likevel bak et blendende ytre. Evnen til å spille politisk leder er nøkkelen til suksessen. Den moralske og menneskelige tomheten er ikledd et forførende ytre, gjerne ispedd en dose retorisk begavelse. Dette gjør sammenhengen mellom skuespilleri, lureri og politisk lederskap ekstra tydelig.

Nærheten mellom et forførerisk skuespilleri og politisk lederskap synes å ha en aktualitet som aldri før. Ronald Reagans og Arnold Schwarzeneggers fortid i Hollywood er kjent. Donald Trump ledet realityserien The Apprentice fra 2004 frem til 2015 da den samme Schwarzenegger tok over lederskapet. Hans tid som guvernør i California var da over, og han kunne gå tilbake til sitt opprinnelige skuespilleryrke.

Komikeren og skuespilleren Volodymyr Zelenskyj ble nylig valg til president i et kriserammet Ukraina. I England kalles den sittende statsministeren Borris Johnsen, av seriøse medier, en klovn og lurendreier uten dypere politisk kompetanse.  Silvio Berlusconi, den lengstsittende presidenten i Italia etter krigen, var samtidig eier av store deler av landets medier. Under valget i Italia i 2013 trakk komikeren og populisten Beppe Grillo, leder for Femstjernersbevegelsen, velgere i hopetall til valgurnene og ble dermed en nøkkelfigur i italiensk politikk. Folket hadde fått nok av politiske skandaler, krise og brutte løfter, tiden var inne for en komiker, en lurendreier, en trickster.

Kraften i tidens populistiske lederskap ligger gjemt i tricksterens eller forførerens evne å tilpasse seg sine omgivelser. Forføreren blir det vi alle søker. Det tomme, overflatiske og kjerneløse blir forførerens viktigste egenskap og ressurs. Gjennom sin tomhet, sin mangel på en fast identitet, kan forføreren hele tiden bli den politikeren vi alle lengter etter. Vi skaper en leder i vårt eget bilde, nettopp fordi vi trenger en lederskikkelse å støtte oss til, en som kan hjelpe oss i vårt opprør eller vår avmakt.

Dette bør mane oss alle til ettertanke, ikke bare på det politiske området, men også når det gjelder klimakrisen. Demokratiet synes på begge områder å være inne i en dyp krise. Spørsmålet er likevel om vi i denne situasjonen selv blir tiltrukket og fascinert av nye luringer som endelig, og med enkle midler, kan hjelpe oss ut av krisen og dermed tenne et nytt håp for en gammel og utslitt verden?