Det virker som om det å lykkes, det å realisere sine drømmer gir et klarsyn som er skjult for det strebende øye. Lykken virker til tider så skjør. Det er som ikke alltid tåler seg selv. Som jeg en gang skrev i boken Seierens melankoli: Kanskje kan ikke det gode realiseres uten at det samtidig mister noe av evnen til å tilfredstille?

 I seierens øyeblikk avdekkes noe av livets skjulte sammenhenger. I det en når sine mål oppdager en hvor flyktig gleden kan være og hvor fort den fortaper seg. Vi overfører våre lengsler til våre mål, men realiseringen av målene er ikke i stand til å bære trykket av våre forventninger. Vi hadde det så lenge vi ikke hadde det, men mistet det i det vi fikk det. Noe avgjørende blir borte idet lengselen realiseres. Realiseringen etterlater seg en tomhet som ikke var der før realiseringen. Vi får en slags tomhetens nærvær og et fyldens fravær. Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær, skriv Tor Johnsson i et av sine dikt. Det er erkjennelsen av denne tomheten midt i fylden, midt i seieren som jeg en gang valgte å kalle for seierens melankoli.

Om stemningen har en farge så må den være blå. Blåfargen kan være dyp og klar, men på samme tid så mettet av noe annet, en lengsel, en sorg som ikke lar seg helt gripe. Blåfargen er både himmelen og havets farge. Den bærer noe av det seierrike, det majestetiske, det frie og triumferende ved seg. Men frihet og seiersperspektivet er ikke enerådende. Den dype blåfargen minner også om havets dype, dragende og sugende krefter, krefter som til tider skremmer oss og gjør oss svimle og utrygge. Det franske språket har da også et eget uttrykk for den understrøm av ubehag som blåfargen bærer med seg, peur bleu, den blå frykten.

 I tillegg til den mer akutte følelsen av utrygghet, rommer også uttrykket noe av frykten for det uendelige, for det dype og kalde som også blåfargen er en påminnelse om.  Fra vårt eget språk kjenner vi uttrykket den blå timen, overgangen mellom dag og natt der landskapet mettes av et spesielt lys før nattemørket siger på. Dette ordparet rommer ikke frykten, men ettertankens mulighet. Dette er fasen som fra gammelt av er blitt kalt for skumringstimen. En mellomfase der dagens strev og arbeide har nådd sitt mål, uten at nye oppgaver direkte ligger for hånden. En slik mellomfase kan åpne for takkens og gledens ettertanke, men til tider også for opplevelsen av anger, lengsel eller savn. Heri ligger blåfargens nærhet til melankolien, til nedstemthet og tristhet. Den blå sorgen som ikke alltid er like lett å bære, enn si finne en trøst for.

 Ubehag ved å være trist på seierens dag forsterkes ved at følelsen unndrar seg en enkel forklaring. Gleden rommer et fravær som griper følelsene, men som språket ikke helt makter å gripe. Vi vet ikke hva som kaster skygge eller mørker for solen. Vi vet ikke hva som etterlater seg tomhet i fylden, tristhet i gleden, hva som er nærværende i fraværet og fraværende i nærværet. Et viktig spørsmål blir da hvordan er det mulig å erstatte noe som ikke er tapt, men som likevel oppleves som et fravær, selv på en dag der en føler at en har lykkes med noe?