Få ting undergraver en leders autoritet mer enn urettferdighet i forhold til medarbeidere. Verken gode idealer eller de beste intensjoner kan oppveie dette forholdet. Derfor må rettferdighet være en del av et klokt lederskap. Likevel, og det er paradokset, dersom alle behandles helt likt, vil likevel resultatet fort kunne oppleves som urettferdig. Her er vi inne ved et stort og vanskelig problemområdet knyttet nettopp til rettferdighet. Hva er rettferdig? Kan rettferdigheten selv bli urettferdig?

Rettferdighet regnes som en sosial dyd fordi den bidrar til å opprettholde fellesskapet. At det finnes noe som er rettferdig, gjør at livet kan oppleves meningsfylt og forutsigbart. Rettferdighet motvirker det lunefulle og uberegnelige i menneskelig samliv. Det vi likevel må være oss bevisst er at dyden rettferdighet ikke bare kan forankres juridisk. Lovgivningen er viktig, men ikke tilstrekkelig, for å ivareta menneskers behov for rettferdighet. Selv om en handling kan være juridisk riktig, kan den likevel oppfattes som moralsk urettferdig. Jus og moral faller bare delvis sammen.

En dommer som i en hver sak dømmer alle likt i henhold til paragrafenes ordlyd, vil ikke være en god dommer. Dette har rettspleien til alle tider vært klart over. Selv om loven er den samme, vil den kloke dommer dømme ulikt i ulike saker nettopp for å ivareta rettferdighetsprinsippet. En ung, førstegangsforbryter bør dømmes på en annen måte enn en notorisk serieforbryter. Loven er den samme, men sakene er ulike.  

I oppdragelsen ser vi noe av det samme. En kan ikke oppdra alle barna på samme måten, selv om vi vil være både rettferdig og konsekvent som foreldre. Skulle en oppdra alle barna i en familie på absolutt samme måten, ville det fort gå galt. Rettferdigheten må romme en form for «urettferdighet», en porsjon skjønn og dømmekraft, for å kunne være rettferdig.  

Her er vi muligens inne ved noe av sakens kjerne. Det kan virke som om vi i vårt samfunn har utviklet et byråkratisk og juridisk system bygget på et absolutt likhetsideal. For ikke å gjøre forskjell, må alle behandles på millimeteren helt likt. I første omgang synes det å være en riktig utvikling. Likevel ser vi at en slik juridisk millimetermåling skaper utrolig mye urettferdighet. Noe av problemet er at det ikke lenger er rom for skjønnsmessige vurderinger.

Det gjør at fagfolk innenfor ulike etater tvinges til blindt å følge lovverket for ikke å bli «advokatmat». En tørr ikke lenger å gjøre justeringer i forhold til enkeltsaker av frykt for selv å komme i den juridiske klemmen. På den måten nulles det faglige skjønnet ut til fordel for en generell og abstrakt lovgivning som ikke lar seg informere av det unike i den enkelte situasjonen.En mener seg å  være helt rettferdig ved å behandle alle helt likt. Så altså, selv om byråkratiet i utgangspunktet skulle være et vern mot forskjellsbehandling, virker det nå slik at dette vernet, med all sin juridiske nøyaktighet, selv er blitt en kilde til stadig mer urettferdighet i samfunnet. Dette er et problem som vi er nødt til å ta tak i. Faren er at vi under dekke av å være rettferdige, likevel undergraver den samme rettferdigheten vi forsøker å beskytte og sikre.