Ble det for mye Möller’s tran? Om noe er et godt, er det ikke sikkert at mer av det samme vil gjøre ting enda bedre. Tvert om, noen ganger kan det bli for mye av det gode. Bekreftelse og ros er viktig, men også her går det en grense. På et punkt kan for mye anerkjennelsen svekke det som den var tenkt å forsterke. For mye og for unyansert ros kan trolig heller svekke barn og unges livsmestring.
Dette skjer der voksne gir «en billig» og rask bekreftelse, som samtidig tilslører at barnet ikke har de nødvendige forutsetninger for den rosen som det får. Det oppstår da et misforhold mellom foreldrenes eller lærerens utsagn, og den kapasiteten som barnet faktisk har. Det svarer ikke noe reelt innhold til den billige rosen. Det kan gå et stykke på vei, men senere i livet, i møte med utfordrende studier og et krevende arbeidslivet, er det lett at det hele blir avslørt. Musklene som en skulle ha trent, fikk aldri nok vekter. Bomull og puter der en faktisk skulle gitt den oppvoksende slekt noen tyngre lodd å trene med.
Med ukritisk ros som ballast, er det lett for unge mennesker å tro at de er suverene og ferdig utlært med en gang de går inn i arbeidslivet. En annen bieffekt av en noe grenseløs anerkjennelse er at de unge fort kan bli både kravstore og bortskjemte. Vi har tidligere i denne spalten sitert den kjente britiske krimforfatteren P.D. James, og hennes tankevekkende og ramsalte refleksjoner om tidens barn i boken Menneskenes barn fra 1993. Hun skriver:
“Kanskje er det vår egen skyld at Omega-barna [den siste generasjonen barn på jorden] er blitt som der er. En oppdragelse som kombinerer permanent overvåkning med den mest totale overbærenhet, er neppe det beste grunnlaget for en sunn utvikling. Barn som blir behandlet som guder, kan lett vokse opp til djevler.”
Det skal god rygg til å bære gode dager, heter det. Det ligger en tyngde i bare å møte overbærende aksept, en tyngde i en slik lettvint bekreftelse som til slutt kan ødelegge unge menneskers rygg, nettopp slik P.D. James antyder det. At hun tilføyer ”permanent overvåkning” som en del av bildet, svekker heller ikke min uro. Ingen generasjon er blitt mer overvåket, testet og undersøkt enn den som nå vokser opp.
En av de mest problematiske bivirkningene av den lettvinte rosen, vil da være at en mister motet og lett gir opp, om en ikke umiddelbart får ros for det som gjøres. Dette er noe av transaksjonslogikkens iboende problem. Der motivering hele tiden er knyttet til former for ytre belønning, noe også anerkjennelse og ros kan være, så faller bunnen ut den dagen belønning og oppmuntring uteblir. På de fleste områder i livet trenger mennesker stayerevner, utholdenhet og mot for å bli værende i det vanskelig og krevende, uten å ta snarveier eller trekke seg fra det hele. Med slike holdninger vil en kunne fortsette, også den dagen omgivelsene ikke strør laurbær og godord i ens vei.
Ros og bekreftelse er viktige ingredienser i menneskets liv, men det hele blir dysfunksjonelt dersom det blir falsk trøst. I den overflatiske rosen ligger en form for ansvarsfraskrivelse. En roser for å slippe unna den møysommelige prosessen det er å ta tak i det som ikke er så bra, i det som krever langsiktig læring og tålmodighet. Her har vi som voksne en utfordring nå om dagen.
