Sykdom gjør oss sårbare. Vi blir maktesløse, engstelige og urolige. Trekker det i langdrag, kan det føre til isolasjon, ensomhet og ulike former for sosial glemsel. I mange av disse livets sårbare øyeblikk møtes vi av representanter for helsevesenet. Her tilbyr ulike terapeuter terapi for våre plager, sykdommer og lidelser. Ordet terapi betyr det å pleie, kurere eller helbrede. Slik har vi lært å forstå ordet. Likevel rommer ordet noe mer enn det rent tekniske eller fagmedisinske. Terapibegrepet var i gresk språk like mye et religiøst som et medisinsk uttrykk. Som sådan betegnet det menneskenes anerkjennelse, respekt og ydmykhet i møte med fremmede og guddommelige makter.
Denne nyansen i språket er en påminner om et sentralt element i all behandling, i en hver terapisituasjon. Hjelperen, terapeuten står i møte med pasienten overfor en fremmede som med sin sårbarhet må møtes med anerkjennelse, respekt og ydmykhet. Det er denne holdningsmessige biten, sammen med det faglige bidraget, som er kjernen i det kurerende omsorgsarbeidet.
Anerkjennelsens terapi gjenreiser den sykes verdighet og selvrespekt. Anerkjennelsen gjør altså noe med de sosiale tilleggsbelastningene som alltid følger det å være syk. Det å se pasienten er en sosialt fornyende handling. Gjennom anerkjennelse fødes og næres den andres verdighet, selvrespekt og identitet.
Det nye testamentet bruker ordet terapi i forbindelse med Jesu helbredelse av de syke. Et gjennomgående trekk ved disse fortellingene er nettopp denne sosiale inkluderingen. Dette er ikke minst tydelig i møte med de spedalske. Det helbredende under starter ved at de spedalske ble sett, lagt merke til, vist respekt og på den måten løftet fra samfunnets skyggeside, tilbake til fellesskapet. Dernest fulgte forløsningen fra de kroppslige plagene.
Det er i dette respektfulle møtet at tillit og fortrøstning skapes, at troen på livets gjenvinnes, at frykten for døden dempes og at kroppen fornyes. Mye vil ha sett annerledes ut i dagens Helse-Norge dersom fylden i terapibegrepet ble gjenoppdaget. Det er noe som går forut for alle de tekniske og økonomiske løsningene og som er en grunnbetingelse i møte med pasienter og pårørende, nemlig tid til respekt og anerkjennelse. Der denne visdommen settes ut i livet begynner helbredelsesprosessen alt før resepten skrives ut, før vaskekluten vris om eller før skalpellen skjærer seg gjennom huden.
Takk for innlegget ditt! Du hevder at gjennom anerkjennelse fødes og næres den andres verdighet, selvrespekt og identitet. Du setter det i sammenheng med helsevesenets måte å komme pasient i møte. Jeg mener at det avgjørende i enda større grad gjelder samfunnet som sådan og særlig i daglig og privat forstand. Mennesket som ikke kan “produsere” (og det gjelder alle aldre) er utenfor, mister vennene sine og sakte men sikkert blir uten selvrespekt. Hvor kan de finne et sted for de nære relasjoner? Alle er vi avhengig av det for å makte livet. Det som vår kultur mangler er fellesskap der det er plass for alle i helt ekte forstand. Kirkens Bymisjon er en av de få kirkelige menighetsfellesskap der alle, enten man er en som er vellykket på mange plan i livet eller man er en taper, finner hverandre. Bymisjonen er en diakonal ressurs og særlig for de som opplever livet som mislykket. Her blir alle anerkjent!