Paul Otto Brunstad

Måltidene som barn og unge spiser sammen i skole og barnehage har større betydning for demokratiet enn vi er klar over. Hvordan vil jeg begrunne denne påstanden?

Hvert måltid fornyer livet. Gjennom det opprettholdes livet som engang ble født. Språket dobbelthet speiler dette- ordet føde kan både bety føden, maten vi spiser under et måltid, men også det å føde et barn på «føden», altså på klinikken. Det er likevel ikke bare det biologiske som blir ivaretatt i måltidet. Måltidet opprettholder fellesskapet som livet er avhengig av. 

I måltidsfellesskapet deles mer enn maten. Her deles erfaringer og kunnskap som er med å forme våre verdier og holdninger. Måltidet gir en sosial kompetanse, en relasjonskompetanse, som knapt kan erverves andre steder. Leter vi etter kulturens og demokratiets vugge, så er kjøkkenet og bordfellesskapet et av de viktigste stedene vi kan lete. 

Erasmus av Rotterdam, den store renessanse humanisten, forstod bordfellesskapet som avgjørende for utvikling av humanitet og menneskelighet. Det å kunne takke Gud for maten, for deretter å dele maten likelig til alle rundt bordet, de minste først, utgjorde forskjellen på humanitet og animalitet. Mens dyrene sprang til matfatet for å rive til seg de beste stykkene, speiles humanitet i evnen til å kunne dele med de andre. Evnen til å vente og utsette egne behov, selv om sulten rev i magen, åpnet et avgjørende rom mellom behov og behovstilfredsstillelse. Det er dette rommet er humanitetens fødested, men også noe av demokratiets forutsetning. 

Den selvpålagte forsinkelsen gjør det mulig vente på de svakeste. Dermed gis også de svakeste en sjanse til å spise seg mett, til å være en del av matfellesskapet. Uten en slik selvpålagt forsinkelse ville de sterkeste sikre seg all maten selv. God bordskikk bidrar på den måten til dannelse av holdninger som samlivet med andre mennesker er helt avhengig av. Ved å legge bånd på seg, ved å utsette oppfyllelsen av egne drifter og behov, kunne den sterkeste bli den svakestes støttespiller. I motsatt fall, om den sterkeste ikke la bånd på seg, ville den sterkeste bli den svakestes største fiende. Da ville det ikke være noen tilbake til «å dekke bord for den som ingen dekker bord for», som profeten  Nehemja sier det i Det gamle testamentet (8;10). Der denne evnen til å vente ikke utvikles, oppstår det en alles kamp mot alle der den svakeste hele tiden taper. 

Dette er noe av det som gjør at måltidsfellesskap og demokratibygging henger så nøye sammen. Maten, brødet vi spiser opprettholder både livet og relasjonene, både vår egen kropp og fellesskapets kropp forstått som den demokratiske korporasjonen. Den enkeltes stemme blir hørt, akkurat slik demokratiet forutsetter allmenn stemmerett. Det er i dette mellomrommet, på denne fellesarenaen som bordplaten etablerer, at alles behov kan dekkes og alle stemmer kan høres. 

Bordet er en allmenning som ingen kan eie eller dominere, men som eies og brukes av oss alle, enten vi er små eller store, gamle eller unge, syke eller friske. På den måten vil det som læres rundt kjøkkenbordet være avgjørende for måten vi oppfører oss på rundt alle andre bord senere i livet, enten det er rundt kongens bord i demokratiets tjeneste, rundt styrebordet i næringslivets tjeneste, eller på en benk i hagen eller på torgalmenningen i utøvelse av demokratisk frihet, likhet og brorskap.