Stabilitet og trygghet – hemmende faktorer for læring og utvikling

Selv om stabilitet og trygghet er viktig i enhver utviklings- og læringssituasjon, gir stabilitet i seg selv liten grunn til fornyelse eller læring. Endringer blir først viktig idet det skjer noe kritisk eller vi mangler innsikt for å komme videre. Ordtaket om at nød lærer naken kvinne å spinne, fanger noe av poenget. Så lenge kvinnen hadde klær, er kunnskapen om spinning uaktuell, idet klærne er borte, det som gav trygghet og varme, blir endring, læring og nye ferdigheter viktig.

En slik erkjennelse av stabilitetens egenart, får betydning for pedagogisk tenkning, men også for endringsledelse. Tider preget av harmoni og balanse er langt fra optimale, verken for det å strekke seg mot nye læringsmål eller forandre egen organisasjon eller praksis. Stabiliteten og trygghet gjør gårsdagens kunnskap og systemer like relevante for morgendagen som de var for gårsdagen.

I en stabil verden er det å kopiere eller reprodusere kunnskapen fra i går, tilsynelatende det tryggeste en kan gjøre. Endringer vil forstyrre det etablerte systemet, ny læring vil synes irrelevant. En vedvarende og ukritisk gjentagelse av det samme, kan fort bli det alle er fornøyd med. Slik har vi alltid har hatt det, slik har vi alltid gjort det og slik vil vi fortsett ha det. Selv om det forhindrer fornyelse og utvikling, så er trygghet og stabilitet det beste, tross alt. Selv hvor mange kurs i endringsledelse som blir gjennomført, forblir situasjonen stort sett den samme og motstanden mot endringer like sterk som før. Teoriens enkle faseinndeling av endringer ser fine ut på papiret, men er noe mer problematisk i det praktiske livet.

For den tyske filosofen og pedagogen Otto Friedrich Bollnow er møtet med det uforutsette et avgjørende sted for endring, erkjennelse og innsikt. Krisen i menneskelivet blir et avgjørende sted for Bollnow. Det er i krisens stund, idet livet blir vanskelig og den etablerte kunnskapen ikke lenger strekker til, at mennesket kan våkne til fornyet innsats. I møtet med det uforutsette vekkes mennesket til live som handlende og lærende subjekt. ”Die Krisen gehören also zum Wesen des menschlichen Lebens. Sie sind notwendig, wenn es je eine höhere Ebene erreichen soll”, sier Bollnow.

Otto Friedrich Bollnow 1903-1991

Kriser er en del av menneskelivet og er nødvendig for at mennesket skal nå et høyere nivå av erkjennelse og innsikt. Krisen åpner paradoksalt nok for muligheter som en på forhånd ikke kunne se eller vite om. For den som tar krisen på alvor, og som ikke fortviler, ligger det i det negative en mulig vei videre til noe mer positivt.

Kriser og uforutsette hendelser tar ikke hensyn til mine vaner og planer, ønsker og behov. Jeg kastes inn i noe jeg tvinges til å samhandle med og som jeg ikke på forhånd kan vite utfallet av. Krisen motiverer den nakne kvinnen til å tilegne seg kunnskap om spinning. Det er altså lærdommen fra livets mange bruddflater, sammen med den etablerte og langreiste eller tradisjonsbaserte kunnskapen, som sammen danner utgangspunktet for Bollnows pedagogikk.  Bollnow fornekter altså ikke verdien av tradisjon og historie, men mener den kunnskapen må utfylles av møte med den aktuelle situasjonen. Når den gamle innsikten trues og systemene svikter, da kan tradisjonen fornyes til det beste.

Selv om kriser er ubehagelige og krevende, kan de tvinge frem ny innsikt, ny læring og nødvendige forbedringer som kan skape en ny og bedre fremtid for den enkelte og for fellesskapet. Utviklings og modningsprosesser har noe av krisens karakter, sier Bollnow. Kan kravene til trygghet på alle områder i samfunnet i dag, bidra til å svekke vår mestring av fremtiden? Kan det gjøre at vi forblir umodne og at vi aldri lærer å spinne, samme hvor nakne vi blir? Er det derfor at Shakespeare i Macbeth hever at «trygghet er det dødelige menneskets største fiende»? Shakespeare og Bollnow har sett noe vi kanskje har oversett?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *