Arroganse og selvgodhet – kilder til alvorlige kriser og konflikter

I møte med selvgodhet og arroganse kommer selv den beste utdannelse, den beste kunnskap, til kort. Den menneskelige faktor følger alltid med på lasset, samme hvor mye viten, kunnskap og avansert teknologi vi klarer å oppdrive. Det humanistiske aspektet, menneskets personlighet og karaktertrekk, må derfor være et sentralt element i all utdannelse. Et utdanningssystem som prioriterer bort den humanistiske kunnskapstradisjonen, vil effektivt kunne undergrave neste generasjons fremtid. En kort gjennomgang av selvgodhetens og arrogansens vesen og egenart, kan bidra til å synliggjøre denne utfordringen.

Arroganse kjenner ingen religiøse, sosiale, kulturelle eller økonomiske grenser. Den innbilske selvgodheten, som det opprinnelige latinske ordet arrogantia kan oversettes med, finnes i alle lag av befolkningen. Den gjenfinnes så vel i næringsliv som i det politiske og det akademiske livet, men også i hverdagens mer trivielle samspill mellom oss mennesker. Felles for alle dens fremtoningsformer er at arroganse til stadighet bidrar til ødeleggende kriser og konflikter.

I en nylig utkommet bok, Vices of the Mind: From the Intellectual to the Political, tematiserer den engelske filosofen Quassim Cassam noe av denne problematikken. Han anvender begrepet vices of the mind for å betegne holdninger preget av laster, brister, defekter eller svakheter som vi alle bærer med oss. Slike laster gjør at selv den flinkeste kan bli den mest alvorlige trussel mot fellesskapets fremtid. Motstykke vil være et velfungerende menneske med god innsikt og dømmekraft, og ikke minst, med evne til å ta selvkritikk.

Mangel på selvkritikk er noe av det som gjør arrogansen ekstra problematisk. Når forståelsen av at «jeg/vi alene vet best», kombineres med politiske eller økonomisk makt, er veien til nye kriser og konflikter særdeles kort. Dette er en tematikk jeg selv har drøftet mer inngående i boken Klokt lederskap – mellom dyder og dødssynder. Her rubriseres arroganse eller hovmod som dødssynd. Mens de andre syv dødssyndene angriper våre svakeste sider, vil arroganse være forbundet med våre sterkeste sider, eller rettere sagt, det vi selv oppfatter som våre beste og sterkeste sider.

 

Når vi tror vi selv har kontroll, når vi selv mener å ha forståtte det hele, alene, da er det samtidig duket for de største tabbene, for de største feilene og for løsninger med de verste konsekvensene. Arrogante ledere uten selvinnsikt, blir samtidig svært ignorante. De verken ser eller bryr seg om hva som skjer omkring dem. Dette er en tidløs innsikt i menneskelivets mørkere sider. Ordspråket, en av bøkene i det Gamle Testamentet, sier det på denne måten: «Stolthet eller arroganse fører til undergang, og hovmod står for fall.» Klarere kan det vel knapt sammenfattes.

Arrogansens motstykke, og som derfor må tematiseres og innøves i utdannelsesforløpet, er en ydmykhet og åpenhet. I dette ligger evnen til å lytte og ta andres synspunkter på alvor. Utdannelse handler derfor ikke bare om læring. Avlæring er like viktig, ikke minst når det gjelder å ta et oppgjør med arroganse og selvgodhet i et selvkritisk perspektiv. Skal ydmyket utøves, må det først innlæres og noe annet avlæres.

2 thoughts on “Arroganse og selvgodhet – kilder til alvorlige kriser og konflikter

  1. Og da blir jo spørsmålet om ydmykhet kan læres? Og kan arroganse avlæres?
    Dialogiske ferdigheter som aktiv lytting tror jeg imidlertid både kan læres, og utøves, selv om arroganse som personlighetstrekk forblir.
    Grunnleggende negative personlighetstrekk kan uansett holdes i tømme ved trening og dannelse. Her er jeg enig med deg at utdanningssystemet har en oppdragende rolle. Dessverre tar ikke alle institusjonene denne oppgaven på alvor. Moderne økonomisk teori appellerer til egoet i oss for å finne motivasjon for å nå (økonomiske) resultater, om nødvendig på bekostning av andre. Men også andre områder (bla sykepleiefaget) har styrket ego på bekostning av humanistiske idealer de siste tiårene.
    Det er mye å ta fatt i.

  2. Interessant spørsmål, kan ydmykhet læres og arroganse avlæres? Det er vel det dannelse handler om? At en bedre kan dempe sine svake sider og fremme de streke? Til det trenger en et fellesskap der en kan få brynt seg, bli utfordret og korrigert. Jeg tror altså at det er mulig å bidra til utvikling av menneskers karakter og personlighet. Om det ikke var tilfelle, hva skulle da ellers dannelse ha som målsetting? Hvordan skal en i rammene av dagens skole kunne bidra til dette, det er det store spørsmålet. Her trenger vi å stå sammen for å skjerpe refleksjon og tenkning til det beste for kommende slekter!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *