Paul Otto Brunstad

Når elevene forstår sine egne læringsprosesser og sin faglige utvikling, bidrar det til selvstendighet og mestringsfølelse. Påstanden fremmes i den overordnede delen av den nye læreplanen som nå foreligger. I denne delen klargjøres prinsipper for læring, utvikling og danning i den pågående fagfornyelsen i skolen. Et problem med klargjøringer er at de kan være vel så tilslørende som avklarende. Fokus denne fredagen er det tilslørende i denne avklaringen.

Filosofen H. G. Gadamer er opptatt av hvordan erfaringer utvider vår forståelseshorisont. Interessant nok påstår han at de negative erfaringene vi gjør oss, har en langt større evne til å lære oss noe nytt, enn de positive, de som føyer seg inn i rekken av det vi alt visste på forhånd.  De viktigste erkjennelsene i livet kan altså ikke planlegges, virkelig dybdelæring følger ikke en rett linje. Erkjennelse og læring skjer sprangvis, gjennom brudd og sammenbrudd, hevder Gadamer. Når vi ikke lenger forstår noen ting, kan vi plutselig forstå mange nye ting. I et øyeblikk ser vi andre løsninger og nye muligheter.

Slike aha – øyeblikk lar seg ikke lett å forklare. Hva skjedde idet jeg lærte å forstå andregradslignelser, idet jeg lært å sykle, idet jeg lærte at skuffelser og nederlag er en del av selve livet? Slik lærdom kommer ofte overraskende, og er mange ganger forbundet med smerte og usikkerhet. Læringsprosesser lar seg ikke sette på en formel og er slett ikke alltid like lett å forstå. «Per aspera ad astra – gjennom lidelse til kunnskap», sa de gamle og understreker dermed Gadamers poeng. Veien til kunnskap kan være tornefull og vanskelig, ofte preget av gjentagelser, omveier og motgang.

Det er dette langsomme og sprangvise i erkjennelsesprosessen, åpningssitatet lett tilslører. Ingen har en pedagogisk drone hengende over livet som filmer våre læringsprosesser. De fleste av oss har nok med å forstå hva vi lærer, opplever og erfarer idet vi gjør det. At vi etterskuddsvis, når Minervas ugle kommer flygende i skumringen (slik vi så det sist fredag), kan forstå noe av det, er så sin sak.

Læring og forståelse kan ikke plukkes fra hverandre som delene i en maskin, for så settes sammen til en ny helhet. Målene for denne læringen lar seg heller ikke beskrive på forhånd, ei heller enkelt evalueres i etterkant. Produksjonen av biler, klokker og pølser kan nok knyttes til en slik tenkning, men ikke det pedagogiske arbeidet med barn og unge.  At undervisning kalles undervisning, minner oss om det underet som skjer når vi plutselig får ny innsikt og forståelse, etter å ha strevd lenge og vel uten å skjønne noen ting.

Hans Georg Gadamer

Gadamers tenkning kan utdypes gjennom en liten visitt til en annen filosof, O. F. Bollnow. Bollnow snakker om to ulike former for læring, nemlig additiv og disruptiv læring. Disruptiv betegner innsikten som kommer gjennom brudd og brå overganger, additiv handler om å plusse studiepoeng på studiepoeng, modul på modul i et linjert utdanningsprogram. Det additive, det å plusse del på del som moduler eller enkle byggeklosser, ligger på linje med åpningssitatets tenkning.

Poenget er at et pedagogisk prosjekt som ensidig blir forstått i tråd med additiv tenkning, vil være et skjørt og usikkert byggverk. I møte med livets uforutsette og uforståelige hendelser, vil dette modulbaserte bygget lett rase sammen og gi både «mestring og selvstendighet» en alvorlig knekk. Derfor må vi understreke at den viktigste læring og danning vi tilegner oss i livet, ofte vil være knyttet til mangel på mestring og forståelse, og der både selvtillit og selvstendighet settes på prøve. Det å underslå denne siden ved det pedagogiske arbeidet, vil være å tilsløre avgjørende innsikt om livet selv, for den oppvoksende slekt.