Skriving Paul

Skriving er en ensom aktivitet. Likevel, skriving i kombinasjon med lesing, løfter den enkelte av oss utover vår begrensede og stedegne verden. Gjennoms skriving er det ikke bare vi som skriver, men vi blir selv skrevet inn i en større sammenheng. Vi føres inn i et fellesskap med mennesker vi aldri fikk møte, men som gjennom sine skifter etterlot seg et spor som vi kan følge. Følger vi sporene i ordene får vi et glimt inn i erkjennelser og erfaringer vi selv aldri vil kunne hente ut av våre egne liv.

Skriving er derfor en form for erkjennelsesprosess. Ikke bare i forhold til det stoff vi arbeider med, men like mye når det gjelder innsikt i eget liv og forståelse av oss selv. Den gamle munken, den hellige Antonius, anbefalte sine disipler til å skrive ned sine handlinger, tanker og følelser som om de skulle legges frem for andre mennesker. «La skrivingen erstatte de andres øyne», sier han. Gjennom skriving er vi med å forme oss selv som gjennom andres blikk.220px-Stipula_fountain_pen

Skriving på skjerm eller papir etterlater seg linjer i form av setninger. De fyller den blanke siden. Noe av det samme kan skje i forhold til vårt eget liv. I skriveprosessen skrives tanker vi aldri selv kunne tenke, inn i vår bevissthet. Våre egne formuleringer er stedet der fortiden, i blekket eller trykksverten, smelter sammen med nåtiden. Skrivingen former fortidens kunnskap og erfaring om til aktuell innsikt og forståelse. En skriver fortiden inn i nåtiden, inn i sin egen bevissthet og forståelse. Teksten blir en del av vår  identitet, den er dannende og formende, slik den franske filosofen Michel Foucault formulerer det.

Innsikt som har overlevd tidens tann, løftes i skrivingen inn i vår egen unike verden og  livssituasjon. I så måte gir vi liv til ellers døde tanker. De vekkes til live i vår begrensede erkjennelsesverden. På den måten kan de leve videre, i oss selv, i våre barn og i vår egen levetid. Slik vi høste rikdommens av de dødes liv og virke.

Barn som skriverSelv om skriving på den måten har en nyskapende, stopper det ikke der. Den franske filosofen Pierre Hadot fremhever hvordan skriveprosessen dypest sett frigjør oss fra vårt eget begrensede selv. Bøyd over tastatur eller de blanke notatboksidene, løftes vi opp på et nytt nivå. Opp til tanker og ideer som kan gi ny utsikt og fornyet innsikt i vår egen livsverden. Det er dette som er noe av kjernen i det som kalles Liberal Education. Lesing av klassiske tekster, sammen med skriving, vil kunne frigjøre mennesker fra undertrykkende og begrensende krefter. Orde liberal betegner da frigjøring fra innsnevrende makter og myndigheter.

For den hellige Antonius var skrivingens mål nettopp denne oppløftingen til et mer universelt nivå. Skrivingen frigjorde en fra sin egen posisjon og etablerte et fellesskap med en annen verden. I denne verdenen kan en bli sett og selv se med andres øyne, ut fra andres synspunkt.Det skrivende og lesende mennesket er ikke lenger alene, det er omgitt et fellesskap som i sitt stille nærvær bidrar til å forme ens egen humanitet, ens egen menneskelighet. For den samme Antonius var skriving derfor en åndelig øvelse. Den bidro til å løfte oss ut over våre kortsynte og materialistiske interesser. Derfor er det dirrende spørsmålet i møte med neste generasjon. Har de oppdaget gleden ved å skrive og lese? Er de i stand til å skrive mer enn bare det de selv opplever eller tenker? Om de ikke er det, så har vi et problem, da vil noe av fundamentet for vårt demokrati og vår kultur stille smulder hen i en verden av intetsigende og kortsynte meldinger, uten evne til verken å løfte eller befri tankens nyskapende kraft.om skriving 1