Et skriveopphold i Roma gir rom for ettertanke. Over alt hvor jeg ferdes har mennesker jeg aldri fikk møte likevel satt spor etter seg i denne byen. Det å følge i de døds spor gir fortsatt, og heldigvis, sterke sanseinntrykk, men med årene også et nytt element, vemod. Hvor mye lidelse og smerte ligger ikke bak de enestående byggverkene vi så hastige og lettvint fyller våre minnebrikker med? Hva er vel Colosseum annet enn størknet blod, svette og tårer? Hvor mye slit og fornedrelse ligger ikke gjemt i ruinene av dette monumentet? Hvor mange liv gikk ikke tapt for å få det bygd, for ikke å snakke om alle de som gikk tapt etter at det var bygget? Hva med alle søylene, buene, veggene og veiene som fyller Forum Romanum, slettene mellom de syv høyder? Noen har vært her før meg for å få alt dette på plass. Eller hva med Peterskirken? Hvor mange andre byggverk ligger ikke gjemt i kirkens murer? Byggingen av dette praktverket var like mye en rivning av andres byggverk.

Så tenker jeg, du verden så godt vi har det, vi som i dag fritt kan ferdes mellom alt dette som generasjoner og tradisjoner før oss har skapt. Men tanken stopper ikke der. Selv om vi aldri var med å bygge Roma, menkan hengi oss til nytingen av all dens prakt, kan det være at vi i vår rikdom og frihet likevel på viktige områder er fattigere enn de som gjennom århundrene har levd før oss i denne byen? Har vi mistet noe på veien til vår egen velstand, som de i sin armod fortsatt hadde? Er der et skinn av håp som stråler frem i kunsten og arkitekturen som omgir oss, som har fortapt seg i den skinnende luksusen som preger vesten i det 21. århundre?

Det er Søren Kierkegaard som setter meg på tanken. Han gjør en distinksjon mellom tragedie og fortvilelse. Fortvilelsen er, slik jeg husker han uttrykker det, den erfaringen mennesket gjør seg etter å ha frigjort seg fra alle autoriteter og tradisjoner og selv sitter alene tilbake som sin egen herre og mester. Da kan ikke mennesket lenger skylde på andre enn seg selv, ei heller sette sitt håp og sin forventning til andre enn seg selv. Mennesket er blitt sin egen gud og forsoner. Det totalt frie

mennesket må da finne sin egen mening, sin eget håp og bli dømt av seg selv som den høyeste dommer.Det var denne tanken den tyske filosofen Nietzsche skulle komme til å hilse som det glade budskap, noen årtier senere. Guds død var for han en kilde til menneskets fornyelse.

Det tragiske derimot, hele tiden slik jeg husker Kierkegaard forstår det, er knyttet til den tro at det finnes en høyere makt. Mennesket er derfor ikke alene med smerten. Skrik og bønner kan derfor rettes mot makter sterke enn mennesket selv. Mennesket er i dette verdensbildet ikke alene om sin tragiske skjebne. Den tragiske dimensjonen i livet gjør at heller ikke skyldspørsmålet er like lett å avklare. Noe må tilskrives menneskets feil, men ikke alt. Krefter utenfra kunne bidra med faktorer det ikke stod i noe menneskets makt å kunne kontrollere. Det paradoksale, og det er nok noe av mitt poeng her, er at det livssynet som åpner for det tragiske, samtidig åpnet for en slags legedom, en mulig befrielse av mennesket. Et glimt av håp der mennesket ikke i sin helhet har skyld i det som har skjedd.

Vi slapp unna slitet og fattigdommen, ufriheten og slaveriet og trelledommen som mange mente relionene, og ikke minst kristendommen representerte, men har vi underkastet oss nye guder, like krevende som de vi har frigjort oss fra? De som gikk før oss, kunne dele sin smerte med noen større enn seg selv. Deri lå håpet. Hvor går vi med den smerten vi må bære, tross vår frihet og velstand? Hvor skal det fri og seirende individet finne trøst i vår tid? Det å bli sin egen herre, i absolutt forstand, slik vi har blitt det, legger faktisk grunnlaget for den største fortvilelse , sier Kierkegaard. Da er mennesket alene om sin egen skyld og skam, sin egen skjebne.

Det sekulære mennesket har isolert seg fra den åndelige verden og står der alene med hele bevisbyrden selv. I dette ligger det en overbelastning av mennesket, sier den danske teologiprofessoren Iben Damgaard et sted. Mennesket er  ikke dimensjoner til å bære tyngden av sitt eget liv helt alene, uten å ha noen å dele det med. Det å fraskrive seg høyere makters bindende krav, er samtidig å fraskrive seg det som kunne og lindre og trøste, sier hun så treffende. Det er slike tanker dagene i Roma fylles med og som skaper nye fredagskommentarer, selv med begrenset internettilgang
.