Undervisning og oppdragelse tenderes stadig oftere mot et teknologisk og økonomiske språk. Det fremmede og den mystiske visdommen vi ikke kan sette på en formel, overskygges lett av alt det som kan kalkuleres og beregnes. Mystikkens og visdommens rom, rommet for dagdrømmer og fantasier, rommet der det skapende og selvstendige åndsmennesket søker å forstå livets gåter og utfordringer, synes å ha trange kår i dagens utdanningssamfunn.

Dette har med debatten om motivasjonskrisen blant dagens elever og studenter å gjøre. Hva hjelper de beste fagplaner og et godt faglig innhold, dersom ikke en dypere lyst, sult eller motivasjon for å kunnskap og læring er vekket i de unge indre? Hva hjelper det med voksen snusfornuft og motivasjonskampanjer, dersom de indre kilder til læringsglede og kunnskapstørst har tørket ut?

Det er likevel ikke nok å holde disse dypere rommene i mennesket åpene. En må samtidig hente frem tekster og kunstuttrykket fra religion, filosofi, litteratur og de estetiske fagene, som kan fylle og fornye disse dypere lag i menneskene. Her ligger kimen til utvikling av det lesende og studerende åndsmennesket.

Likevel, i tillegg til disse klassiske fagene er det en avgjørende faktor til, læreren selv. Gjennom sitt eksempel, gjennom sin interesse og sitt engasjement for faget, vil den gode lærer kunne bli et forbilde for sine elever og studenter. Fascinasjon og undring over livets dypere spørsmål kan smitte til nye generasjoner. Jeg er selv blitt smittet av slike lærere. Noen av de viktigste av dem er døde nå. Likevel lever noe av deres nysgjerrigheten og brennende iver for faget videre i mitt liv.

Den primære drivkraften er da ikke statens behov for arbeidskraft eller foreldrene formaninger. Nei, med en sult og undring i ens eget indre, søkes kunnskap og innsikt for en større sak, for å bidra til en fremtid som er sannere, bedre og skjønnere enn den verden en selv fikk seg overrakt ved fødselen. Dette er noe av kjernen i det som omtales som liberal education eller liberal art. Det liberale i denne formen for utdanning sikter mot å gjøre mennesket moralsk og åndelig selvstendig, slik at det i et kritisk og konstruktivt fellesskap kan bidra til å bygge en bedre verden. For å nå videre på denne veien, må vi hente frem poesi, musikk, liturgi og kunst, uttrykksformer som nettopp gir språk til den ordløse visdommen som også er en del av menneskets livsverden. Dette er verken åndelig svermeri eller irrasjonalitet, det er en dyp respekt for kompleksiteten i mennesket selv.

I dette ligger heller ingen nedjustering av formalkunnskapens betydning. Alle fag har et sett av innsikt og ferdigheter som må fremmes, næres og læres. En fremhevning av pedagogikkens mer mystiske dimensjoner er på ingen måte noen underkjennelse av dette. Men de formale kravene til kunnskap, ferdigheter og holdninger kan ikke være et mål i seg selv. De inngår som et viktige, men ikke tilstrekkelige elemener i dannelsen av selvstendige og ansvarsbevisste mennesker.

Det er i dette helthetlige perspektivet at visdom og livets mer mystiske sider hører hjemme. Menneske først, så elev eller student. Det er i disse dypere lagene at tro og håp, hengivenhet og mening, slitestyrke og tålmodighet har sitt utspring. Her er utgangspunktet for en kjærlighet og fascinasjon til faget og de store spørsmålene. Det er ved å utvikle en slik helhetlig pedagogikk, at vi på ny kan bidra til læringsglede og kunnskapsfryd hos kommende generasjoner.