Själens obotliga ensamhet – en kilde til nytt fellesskap?

Hjalmar Söderbergs forfatterskap er ukjent for de fleste. Hans lille credo, hans bekjennelse om livets egenart, står likevel igjen etter han. Han sier et sted: «Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet». Det andre leddet er utgangspunktet for denne fredagskommentaren. Forståelsen for og erkjennelsen av en slik underliggende ensomhet synes å øke med alderen. Tidligere i livet, i barndom og oppvekst, var de fleste av oss omgitt av familie, venner og kjenninger eldre enn oss selv. Det gjorde livet rimelig trygt og forutsigbart. For egen del følte jeg meg som et lite tre i skogen, omgitt av høye og beskyttende trær på alle kanter.

Med årene blir skogen mer glissen, de store trærne faller og blir borte. En tur tilbake til barndommens rike forteller sitt tydelige språk om denne trefellingsprosessen. Onkler og tanter, naboer og gamle kjenninger er borte eller er blitt pleietrengende. I tapet av mennesker som en gang betydde så mye, ligger det en sorg, et vemod, en sårbarhet det ikke alltid er like lett å sette ord på. Det er her Hjalmar Søderbergs lille bekjennelse kommer oss til unnsetning.

Situasjonen er likevel sammensatt. Mens de store trærne blir borte, og en selv blir et av de store trærne, kan en glede seg over en frodig ungskog som vokser opp rundt en. Nye generasjoner kommer til. Slekt følger slekters gang. Likevel skjer det også her endringer. Barna og de unge som en gang tok det meste av tiden og kreftene, blir mer selvstendige. De flytter ut og etablerer sine egne liv. Kontakten med barn, barnas venner, med onkelbarn og tantebarn blir sjeldnere. Slik er livet, slik har det vært og slik skal det være. Ingen ting er bedre enn at de unge blir selvstendige og etablerer sine egne liv.

Selv om dette er en naturlig prosess, gjør det likevel noe med oss. Kanskje ikke like mye med alle, vi er forskjellige sånn, men for noen kan dette bli en kilde til en ny type ensomhet det ikke er så lett å sette ord på. Endringer på det ytre plan fører til endringer på det indre plan. Hva gjør vi med denne ensomheten og hva gjør den med oss? Tørr vi og vil vi ta oss tid til å snakke om denne ensomheten? Har vi språk og begreper for å beskrive denne stemningen, eller blir den bare liggende som en ubearbeidet sårhet i vårt indre?

Det å være alene trenger ikke å bety at en er ensom, og motsatt, selv med mange rundt seg kan en likevel være ensom. Det tyske uttrykket gemeinsam einsam– sammen og likevel ensom – treffer på en god måte denne opplevelsen. Fellesskapet er i seg selv ingen absolutt garanti for at en ikke kan kjenne et snev av Söderbergs obotliga ensamhet. Kanskje har han rett? Kanskje er det et rom i vårt indre som aldri helt lar seg fylle, samme hvor fullt det enn måtte være av andre mennesker utenfor dette rommet? Er ensomheten dypest sett obotlig?Er det slik at vi alle bærer en slags fremmedhet med oss og i oss?

Hva så, hvordan skal vi i så fall forholde oss til denne delen av vårt sjelsliv? Kanskje kan dette fraværet, selv i det tetteste nærværet, være en kilde til fornyet omsorg for vennskap og fellesskap? Kanskje er det med sjelens ensomhet som med magens tomhet, at det er sulten som gjør at vi verdsetter maten og at det er ensomheten som gjør at vi erkjenner fellesskapets dypeste verdi og betydning? Slik sett kan Söderbergs lille bekjennelse denne fredagen ikke bare åpne en kilde av sorg og vemod, men like gjerne bli en kilde og en drivkraft til å bygge nye og dypere vennskap til de vi fortsatt står sammen med i skogen? Själens obotliga ensamhet – en kilde til nytt fellesskap?

 

2 thoughts on “Själens obotliga ensamhet – en kilde til nytt fellesskap?

  1. Takk for fine refleksjoner Paul Otto, og ikke minst for et gripende og viktig foredrag på biblioteket denne uken om egenomsorg. Jeg leser dagens kommentar som en fortsettelse. Der du tirsdagen ga “tyngden” en mening og mulighet for personlig utvikling og relasjonsbygging, åpner du for at vår indre ensomhet kan ha samme potensial. Det er jeg enig i. Jeg tror også at en av årsakene til vår følelse av ensomhet, kan bunne i vår unike identitet – at alle mennesker har en kjerne som er helt vår egen og som ikke er lik hos noen andre. Kraften i vår unikhet vil kunne gi oss følelse av annerledeshet innimellom, kanskje også en følelse av ensomhet. Jeg føler i alle fall selv at det er vanskelig å forklare sjelelig ensomhetsfølelse kun med svekkede relasjoner eller mennesker som har forlatt meg. Men at relasjoner er en sunn og nødvendig vei for å komme ut av ensomhet, det tror jeg er noe av meningen med livene våre. Og her har vi mange muligheter. Tør vi å gripe dem?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *