Perfeksjonismens ødeleggende kraft

Ønske om å gjøre alt så godt som mulig er utvilsomt en prisverdig egenskap. Likevel, enhver med slike positive egenskaper bør vite noe om perfeksjonismens tornefulle vei. Langs den veien finner vi nemlig mange utslitte og fortvilte mennesker. Perfeksjonisme er ikke å spøke med, den kan få uventede konsekvenser.

Perfeksjonisme hefter ofte ved de flinkeste og mest samvittighetsfulle blant oss. De kjenner på et ubehag ved å gjøre noe som ikke er helt topp. Det perfekte er perfeksjonistens høyeste ønske og mål. Slurv og unøyaktighet tåles ikke, aller minst hos en selv. Perfeksjonisten er på den måten en verdifull medspiller. Han eller hun er med å løfte den generelle standarden. Prisen på denne standardhevingen kan være gull verdt for andre, men for perfeksjonisten kan det koste dyrt.

den skrivende perfeksjonist

Et problem som rammer mange perfeksjonister er beslutningsvegring. I frykten for å levere en oppgave eller gjøre et arbeid ferdig som ikke er god eller godt nok, velger en i stede å utsette det hele. En skyver beslutningen eller avslutningen foran seg. En orker ikke følelsen av å gjøre noe som ikke er helt topp. Frykten for den vonde følelsen dempes ved ikke å gjøre noen ting eller ved å gjøre en masse andre ting. En tar tak i saker som er viktige nok, men som ikke er selve saken. Unna manøvrene er mange. En rydder og vasker, reiser og arbeider, leser og skriver på alt annet enn det en skulle.

I stede for å gå i gang med sine egne oppgaver, blir en veldig flink til å hjelpe andre. For andre er det fint å ha en perfeksjonist som deler av sin kompetanse. I alle fall i føreste omgang. Det som likevel lider under all hjelpsomheten, er perfeksjonistens eget prosjekt. Frykten for den vonde følelsen av kanskje ikke nå det perfekte resultatet, dempes gjennom gleden ved å hjelpe andre. «Ta først på deg din egen maske, hjelp så den andre», sier flyverten. Det burde også gjelde perfeksjonisten.

Hva kan da ligge under denne frykten for ikke å gjøre eller være god nok? Det kan for noen skyldes at en knytter verdien av seg selv til sine egne prestasjoner. Hva ville andre tenke om meg, dersom jeg ikke kan levere topp resultat? Hvordan skal jeg kunne tåle eller verdsette meg selv, dersom jeg ikke er god nok? Selvforakten ligger under som en truende mulighet. Det å svikte sine idealer og de høyeste kravene, er å svikte seg selv, men også andre.

Utfordringen for perfeksjonisten er å kunne utholde det å være på vei mot målet. Kunne begynne noe uten å være fremme med det samme, uten å bli den beste på første forsøk. Det å underkjenne prosessen frem mot et bedre resultat er å underkjenne noen av sine egne begrensninger som menneske. Alle har vi sterke og svake sider, men vår verdi som menneske er ikke forankret i at vi bare fremviser de sterkeste. Perfeksjonisten må derfor kunne våge svakhet, våge å være som alle andre uten å oppleve det som et nederlag. Vi er alle mer enn våre dårligste sider.

Det ligger en befriende kraft i en slik erkjennelse. Det frigjør fra selvforakt og frykt for andres dom. En ny dimensjon vil kunne tilføres alt en driver med, nemlig humor og raushet, ikke minst i møte med seg selv og sine egne feil og mangler, men også overfor andres. Dermed vil den innbitte perfeksjonismen kunne bytte plass med en mer avklart og forsont dyktighet, en dyktighet som rommer seg selv på godt og vondt, men som i tillegg også gir rom for andre feilende og fallende mennesker. Det er i sannhet en virkelig standardheving som gir livet en ny glede og en ny fylde, og som ikke minst, hindrer oss å bli totalt utslitt underveis.

1 thought on “Perfeksjonismens ødeleggende kraft

  1. Så sant, så sant!
    Jeg har ofte takket Gud at jeg legger lista litt lavt og går på i iver og glede fordi det “dette er viktig, dette må jeg få til”-
    og så blir det drivkraften før jeg evnt kjenner etter om jeg kan eller mestrer.

    Husker flere ganger jeg gikk i møter med ulike topp.politikere på stortinget, hadde med meg en sak jeg brant for, men ante ikke rekkevidden…Kunne lett blitt avkledd-men det skjedde ikke.Tenker at jeg var troverdig og ga meg ikke ut for noe mer enn den jeg var. En engasjert ungdomssloøelærer på tur med viktige verdier å kjempe for!
    Du verden hva jeg egentlig har opplevde disse årene i kPF/ Skal-sakl ikke. Stor takk til Gud som så meg og kunne bruke mine evner og kvaliteter her. 25 mill i 6 år til Skal-skal ikke.I dag er jeg stolt-ikke minst når jeg nå jobber i staten og ser hvor fast slike penger sitter!!!
    Dette kan vi snakke mer om når vi møtes i 2012!

    God solhilsen
    Torhild

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *