Paul Otto Brunstad

Løsningen på et problem ligger ofte gjemt i årsaken til at det har oppstått. Vet man hva problemet skyldes, kan man lettere finne en vei ut av det. Noen problemer synes nærmest uløselige. Kan det bety at man har oversett en sentral faktor – seg selv og sin egen rolle i det hele? Så lenge denne faktoren ikke tas med, går regnestykket aldri helt opp. Samme hvor mange ganger man da skifter jobb eller flytter på seg, så vil liksom nissen eller de uløste problemene flytte med på lasset.

Knapt noen har formulert denne utfordringen bedre enn Jesus i sin berømmelige Bergpreken. Her stiller han det ransakende spørsmålet: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Denne snart totusen år gamle innsikten gjenfinnes også i dagens psykologiske litteratur, og da gjerne under betegnelsen attribusjonsteori.

En attribusjon kan forstås som en mental forsvarsmekanisme der vi beskytter vårt eget selvbildet ved å legge skylden på andre for det gale som skjer. Det stopper likevel ikke der. Mens de andre er skyld i det negative tingene i våre liv, tilskrives det positive vår egen innsats. Denne kognitive feilslutningen immuniserer oss for kritikk og skaper en blindsone i jakten på årsakene til de vanskelige problemene.  Et skikkelig oppgjør med andre er viktig, men dersom man ikke samtidig tar et oppgjør med seg selv, kommer man aldri helt i mål. Problemløsningsarbeidet kan da heller føre til økt heller enn minket konfliktnivå.

Hva skal da til? Hvordan skal en kunne avdekke denne selvbeskyttende blindsonen, dette skyggepartiet i eget liv? Utfordringen drøftes inngående i et skrift fra middelalderen som kalles Kongespeilet (Konungs skuggsjá eller Speculum Regale). Her finnes viktige innspill til dette selvransakende arbeidet. Teksten beskriver en fars formaninger til en sønn om hvordan han kan bli en god og hederlig kjøpmann.

Speilet spiller her en sentral rolle. Ved å se seg selv i speilet, ved å bli speilet av andre, og ikke minst, lytte til hva andre sier om en selv, kan en gradvis oppdage x-faktoren eller bjelken i eget øye. Det norrøne ordet for speil, skuggsjá, er i denne sammenhengen svært interessant. Speilet, skuggsjáen, hjelper oss, slik selve ordet antyder, å se det som ligger i skyggen, i blindsonen, det vi skygger unna, det vi ikke vil se eller innrømme.

En slik speiling gjør ofte vondt. Vi treffes av en kritikk som ikke gjør godt for vårt selvbilde. På sikt kan likevel denne smerten være utgangspunktet for et bedre liv. Et godt selvbilde trenger vi alle, men i lys av innsikten som ligger gjemt i attribusjonsteorien, kan fastholdelsen av et misforstått selvbilde bli det største hinder på veien mot det gode livet. Vi må våge å slippe oss selv, for å kunne gjenfinne oss selv på en bedre måte. Våge å se at en avgjørende hindring på veien mot et bedre liv, kan finnes inne i oss selv.

For å se denne faren trenger vi et speil, en skuggsjá. Da kan vi få  hjelp til å gjøre det som Jesus antyder som en mulig vei: Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror eller din søster, til din mor eller far, til dine sønner og døtre, til dine medarbeidere eller dine egne ledere.