Omsorg uten sorg?

Ordet omsorg er spennende, ikke bare fordi sorg utgjør selve stammen i begrepet, men også fordi omsorg så lett skaper sorg i form av bekymring, uro og engstelse. Få gir oss mer sorg enn dem vi virkelig har omsorg for, og samtidig, få gir oss større glede enn nettopp de samme som kan gi oss den største sorgen. Omsorg er derfor et tvetydig begrep. Vi kan liksom ikke få det ene uten at vi også må ta med det andre på kjøpet. Sorg og glede, uro og trygghet lar seg ikke skille i de relasjonene som betyr mest for oss i livet.

Noen ganger skulle vi kanskje ønske at det fantes muligheten for et slikt skille. At vi kunne trekke sorgen ut av omsorgsbegreper slik at vi bare satt igjen med tryggheten og gleden alene. Tanken er fristende, men ville neppe føre noe godt med seg. Det er nok kombinasjonen av disse motstridende følelsene som gjør oss til sanne og bedre (med)mennesker. En omsorg som ikke rommer noen smerte, som ikke kjenner uroen for den andre, som ikke lenger har et årvåkne blikk på den andre, kan fort bli både kald og distansert.

En slik sorgløs omsorg vil ramme mer enn enkeltmennesker, også fellesskapet ville lide. Hadde vi funnet en effektiv beskyttelse mot smerten i omsorgen, vil det på samme tid være en effektiv måte å oppløse et hver menneskelig fellesskap på. Den ville trolig gjøre oss både fattigere og mer sårbare.

Denne engasjerte og tilstedeværende holdningen som preger alle sann omsorg, speiles også i språket. Det latinske ordet for det å ta vare på noen er cura. Ikke overraskende har vi fra det samme begrep det norske ordet kur. En kur gis den syke for at sykdommen skal bli kurert. En kurator betegner på samme måte en person som ivaretar og har et våkent blikk for andres interesser og verdier. Ikke uventet har vi i denne sammenhengen det engelske ordet curiosity, som betyr nysgjerrighet. Dette ordet har også forgreninger tilbake til det latinske cura. Omsorgen gjør oss nysgjerrige på hvordan den andre har det.

En slik gjennomgang av omsorgsbegrepet, kaster et spennende lys over det vi kaller for omsorgsyrker. Det er først og fremst yrker hvor utøverne gir pleie og praktisk hjelp til syke og pleietrengende, men innbefatter likevel alle yrkesgrupper som har ansvar for andre mennesker. Omsorgen vil over tid kreve mye av alle disse fagpersonene. Noen ganger kan det derfor være nødvendig å bruke sin profesjonalitet som en form for beskyttelse. En må sette visse grenser for sitt følelsesmessige engasjement, skal en kunne være i yrket over lengere tid uten å bli utslitt.

De begrepsmessige refleksjonene som her er gjort, minner oss likevel om en nødvendig balansegang. Faren er at en bak sin profesjonalitet kommer i skade for å svekke omsorgen som gis, på en måte som til slutt rammer både en selv og de en har omsorg for. Det kan gi oss et kaldere samfunn, nettopp der hvor varme og omsorg trenges som mest.

En alternativ vinkling på dette vil være at de som leder og har ansvar for de som skal drive omsorg, i større grad tar vare på sitt mannskap. Innsikten som her løftes frem, skulle vekke til økt omsorg for de som står i krevende omsorgsyrker. De som hver dag må bære andre og engen sorg i utøvelsen av sin omsorg. Dette kaller politikere og byråkrater til økt ansvar for disse yrkesgruppene. En slik ansvarstaking vil til syvende og sist komme alle som er avhengig av omsorg til gode. Hvem av oss vil ikke før eller sendere være en del av den gruppen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *