PowerPoint er hjelpemiddelet som truer med å undergrave både budskap og budbærer. Svært ofte blir det No Power and No Point mer enn PowerPoint. I prosjektørlysets bedøvende skygge sprer en tiltagende nummenhet seg blant tilhørerne. Kanskje ikke så rart. Hadde jeg fått et uttall av kraftig lysende pekefingre rettet mot meg hver gang noe skulle sies, ville jeg ganske raskt selv gått trøtt. Kraftpekeren er blitt de flestes formidleres faste ledsager. Måteholdets tid er forbi, ustanselig utsettes vi for dette pekefingertyranniet.

Prosjektørlyset som skulle opplyse tilhøreren, tildekker langt mer enn tusenvis av lysark kan avsløre. En uvettig PowerPoint-bruk skjuler en omfattende endring i synet på hva kunnskapsformidling er for noe. Den menneskelige dialogen har alltid rommet et mangfold av uttrykk og inntrykk som på ulike måter hemmer eller fremmer det som blir sagt. Det er ikke bare ordene som bidrar til formidling og forståelse. Mimikk og modulasjon, gester og blikk inngår i formidlingens omfattende økosystem. Den gode formidler vil intuitivt fange opp disse dialogiske signalene og justere sin formidling i et aktivt samspill med sine tilhørere.

Det er noe av dette tause og sammensatte språket, der hele personligheten trekkes inn i formidlingen, som i disse dager trues av det bedøvende lyset fra prosjektøren. Formidlingens og retorikkens komplekse økosystem forvitrer. Det urgamle fortellerunivers fordreies til et endimensjonalt uttrykk på et flatt ark uten dybde. Selv ikke hardslående illustrasjoner eller sentimentale bilder er i stand til å trenge gjennom veggen eller lerretets flathet.  I kirkene, der det samme bedøvende lyset stadig oftere trenger seg på, står bare de nakne salmenummerspikrene i murveggen igjen som spinkle vitner om en tapt dybde.

Med alles øyne vendt mot de kjøttløse ordene, slynges den ene påstanden etter den andre på en mekanisk måte mot våre netthinner. Spredte og fortvilte forsøk på å notere viktige stikkord, avløses av irriterte stønn idet neste lysark kleber seg mot veggen. Bare etter utrykkelige løfter om at lysarkene skal deles ut i etterkant eller legges ut på It’s learning (is it?), senker døsen seg igjen blant tilhørerne.

Den tekniske og kroppsforlatte formidlingen får også konsekvenser for budbæreren. En amerikansk kollega forteller om tiltagende stotring hos tidens akademikere. Det virker som om evnen til å uttrykke seg i sammenhengende setninger og argumentasjonsrekker er på retur. Strek- og kulepunktenes hakkede rytme smitter over på språket og gjør det stivt og oppstyltret. Likevel, det retoriske forfallet er ikke begrenset til akademikere. I Forsvaret, i skolen, i politikken, i kirken, overalt der viktige og store spørsmål skal drøftes, sprer den retoriske kraftløsheten seg som en farsott.

I begynnelsen var Ordet og ordet ble menneske. Nå, på slutten av de store fortellingens tidsalder, synes utviklingen å reversere. Mennesket er blitt til mer eller mindre kule punkter, streker og tall. En koppsløs og virtuell kommunikasjonsvirkelighet der bare volumet på lyden og fontstørrelsene på bokstavene er tilbake som blasse minner om det fargerike språkspillet kroppen og dens bærer en gang var en del av.  Det frie ord, forankret i den menneskelige samhandling med mulighet for både frelse og forførelse, sannhet og løgn, godt og ondt, uthules og gjøres tomt og intetsigende. Er det lenger noe mer å si? I så fall må nok ordene igjen bli menneskelige igjen, ikke mer mekaniske og tekniske.