Digitalt innfødte er en beskrivelse av de generasjonene som har vokst opp i kjølvannet av den digitale revolusjonen. Begrepet ble første gang lansert av Marc Prensky i artikkelen Digital Natives, Digital Immigrants fra 2001. De som ble født før denne revolusjonen kaller han da digitale immigranter.  Vi som er kommet til skjels år og alder  representerer da innvandrerne, siden vår oppvekst fant sted i den analoge verden. Den store forskjellen er i følge Prensky, at de nye generasjonen har helt spesielle forutsetninger for å mestre den nye verden. På samme måte som barn lærer seg språk bare ved å delta i et språkfellesskap, så får den nye generasjoner kunnskap og innsikt bare ved å være til stede i den digitale verden.

De omgås og gjøre seg bruk av den digitale verden på en langt mer effektiv, innsiktsfull  og naturlig måte enn de analoge innvandrerne. Mange av innvandrerne kan si seg enig med Prenskys oppvurdering av de innfødte ferdigheter og innsikt. Har vi et teknisk problem, er det bare å vente til en av disse innfødte dukker opp, så er saken løst. Kjært barnebarn har således mange navn. Disse effektive problemløserne kalles  iGenerasjon, appGenerasjon, homo zappiens eller multitaskere. Alle beskriver noen av deres særtrekk og kvaliteter. Så langt, så godt.

Nå viser det seg likevel at Prenskys positive vurderinger neppe har forankring i den i den virkelige verden. I artikkelen The myths of the digital native and the multitasker fra 2017, tar forskerne Kirschner og  Bruyckere et oppgjør med det de kaller myten om den digitale innfødte, og ikke minst, deres evne til å multitaske. En gjennomgang av nyere forskning viser et langt mer nyansert og til dels negativt bilde av situasjonen.

At de innfødte er flinke til å bruke sosiale medier, fører ikke automatisk til dypere forståelse og innsikt i den digitale virkeligheten. Heller ikke hvordan de digitale plattformene best kan bruks til læring. I all sin aktive bruk forblir de passive konsumenter. At den samme generasjonen er mer kreativitet og nyskaping enn de eldre, synes også å være lite dokumentert. Tvert om, multitaksing gjør dem mindre fokuserte, lettere for å spore av, og dermed undergraves evnen til å komme opp med nye løsninger og ideer. Even til læring, og dermed et antatt større læringsutbytte, synes også å være feil. En OECD rapport viser at elever med mindre tilgang til IKT, faktisk viser større evne til læring enn de med rikelig tilgang til denne typen hjelpemiddel. Når en da i tillegg ser at evnen til å vurdere, prioritere og kritisk sortere informasjon og kunnskap, også forringes hos de digitalt innfødte,  så tegner forskningen et ganske så annet bilde enn det inntrykket som har festet seg i den pedagogiske debatten.

Grunnen til at det er viktig å få justert dette bildet, sier de to forskerne, handler om at en slik feiloppfatning nettopp vil svekke de nye generasjoners evne til å mestre fremtiden. Mytene om deres naturlige innsikt og forståelse på dette feltet, må ryddes av veien. IKT satsingen kan ikke hvile på at de såkalte digitalt innfødte alt kan det viktigste, tvert om, en må hjelpe dem til å positivt bruke, men også kritisk vurdere, den hjelpen de kan få av den nye informasjonsteknologien. Digitale innvandrerne kan da heller ikke overlate ansvaret til de kommende generasjonene alene. De gamle har fortsatt mye lære fra seg til de nye, men også andre veien. Begge må møte med en lærevillig innstilling, ingen er utlært i dette feltet på egenhånd. Når det gjelder kildekritikk, utholdenhet og betydningen av å være tålmodig og fokusert over lenger tid, kan de gamle fra den analoge verden fortsatt ha et og hint å lære den oppvoksende slekt.