Hvem har ikke kjent et sting av misunnelse eller sjalusi når noen får eller oppnår noe vi selv lenge har ønsket oss? Eller hvem kan si seg fri for å ha merket en hemmelig skadefro når det går galt for enkelte mennesker som lenge har hatt lykken med seg? Misunnelse er en slags skjult sorg over andres lykke og en fordekt glede over andres ulykke. Det er noe av denne skammelige følelsen som gjør det så vanskelig å sette ord på og kanskje endatil innrømme at vi misunner andre.

Hva er det så ved misunnelsen som gjør den så problematisk og samtidig så usmakelig i egne og andres øyne? Hvorfor bruker et tidsskrift som Harvard Business Review spalteplass i årets aprilutgave til å analysere misunnelsens vesen og konsekvenser? Skulle ikke de holde seg til spørsmål knyttet til økonomi og ledelse?

Misunnelse synes å være en utømmelige kilder til konflikt mellom mennesker. Slår den rot vil den fort kunne forpeste, ikke bare vennskap og kollegafellesskap, men også true hele organisasjoners ve og vel. Det er derfor viktig at vi vet noe om hvordan misunnelse virker, noe om dets vesen og konsekvenser, for at vi selv ikke skal ødelegge andre eller selv bli ødelagt av denne følelsens destruktive krefter.

Under skrivingen av boken Klokt lederskap mellom dyder og dødssynder var det faktisk misunnelsen som gjorde sterkest inntrykk, og som overrasket meg mest når det gjaldt hvilke ødeleggende konsekvenser den kan ha for en selv og andre. Hva er det så som gjør misunnelse så farlig for oss mennesker?

Misunnelse er nært knyttet til en følelse av underlegenhet eller å være forbigått, en opplevelse av at det en selv har eller har oppnådd ikke helt holder mål eller kanskje kunne vært litt bedre. Denne fordekte sammenligningen gir ofte selvfølelsen og stoltheten en smekk. Mennesker som selv er vant med å gjøre det godt er her spesielt utsatt. For å beholde eller fremme sin egen posisjon er det noen ganger ikke nok å bare vise egen styrke, det å syndliggjøre andres svakheter vil også kunne være nyttig. Ved at andre trykkes ned, kan en selv rykke ennå et hakk opp.

Den sårede selvfølelsen er en viktig nøkkel til å forstå misunnelsens videre utvikling. Det å kjenne seg såret er aldri behaglig. Derfor søker vi å eliminere eller nulle ut kilden til den onde følelsen. Det er dette ønsket som er motoren i misunnelsens ødeleggende kraft og som primært retter seg mot andres glede. Ved å dra den andre ned eller ødelegge for den andre er håpet at forskjellen skal nivelleres ut og smerten forsvinne. Det å se den andre mislykkes eller miste gleden, gir en midlertidig lindring eller trøst. Egenkjærligheten vinner en liten seier i skadefryden over andres ulykke. Ved å svekke den andres posisjon, vil vi selv komme bedre ut i sammenligningens skjulte regnestykke.

Et av verdenslitteraturens mest skremmende eksempler på hvordan misunnelse ødelegge vår menneskelighet er Shakespeares Othello fra 1603. Skuespillet viser hvordan den kloke og gode hærføreren Othellos liv gradvis ødelegges av hans venn og kollega Iago, som i forbindelse med en forfremmelse, totalt forblindes av misunnelse. Siden det er den andres lykke, dyktighet, personlige egenskaper, eiendom eller venner som utløser vår misunnelse, blir det disse faktorene som vi lett angriper.

Misunnelsen gjør oss usle og lite sjenerøse. Den danske filosofen Søren Kierkegaard har fanget dette aspektet ved misunnelsen på en genial måte. Han bruker ordet nivellering til å forklare hvordan vi behandler andre mennesker som vi misunner. Den som misunner blir det Kierkegaard kaller for en nivellerende ingeniør. Nivellering reduserer det den andre har gjort eller har fått. Siden jeg ikke kan få det, skal andre heller ikke få det. Får den andre det likevel, så skal nok den gleden bli kortvarig. Noen ganger kan vi se dette tydelig hos barn. En ny leke som en annen har fått, blir ødelagt av andre, uten noe annet mål for øye enn nettopp å ødelegge. Dette gjelder ikke bare barn. Voksne mennesker oppfører seg på dette området noen ganger mer barnslig enn barn.

Misunnelsens nivellerende kraft kan ta mange veier. Et alternativ til den direkte ødeleggelsen er eventuelt å skryte uhemmet av andre.  Misunnelsen ikler seg sitt motstykke, nemlig rosen. Rosen skal i utgangspunktet bygge opp, men her er dens mål å rive ned. Når noen roser andre i andres påhør, kan det synes som om rosen heller skal tjene til å trykke andre ned enn primært å rose den det gjelder. Logikken synes å være at en ved å løfte en annen opp, kan trykke en annen ned. ”Det er  bra det du har gjort, men du skulle ha sett hva Espen gjorde i går, det var virkelig glimrende.” Eller hva med denne: ”Det er ikke for å si noe, men var det ikke hun som… som rotet litt med noen andre greier her for noen år siden? Dette sier jeg ikke for å være ekkel, altså, men det kan være like greit at dere får vite det dere også.”

Den iboende forbannelsen i misunnelsen er at den til slutt også rammer misunneren. Det å bli brennende inne med sin forbitrelse og nag, gjør at flammene til slutt tærer opp noe av ens egen selvrespekt. Selv om målet er å fremme sin egen sak, er det til slutt en selv som rammes hardest. Det er noe av kjernen ved misunnelsen som en dødssynd og som den italienske renessansemaleren Giotto (1267-1337) så treffende fremstiller det i sitt bilde med tittelen Misunnelse. Under føttene til den som misunner brenner en ild. Fra munnen strekker det seg en giftig slange som ormstikker den misunneliges egne øyne. Misunnelighet tærer opp sin bærer, den dreper noe i nivilleringsingeniøren selv. Misunnelsens nedvurdering av den andre kan ha fatale konsekvenser. Den kan forplante seg i eget liv og ende opp som selvforakt. Derfor er det noe dypt mistrøstig over det å misunne. Det er en følelse som aldri kan gi en noen vedvarende tilfredsstillelse. Den bare matrer og ødelegger. Dødeligheten i synden er at den langsomt tar livet av livsgleden og livslysten til et menneske. Det onde ormbitte øye, som ikke tålte andres medgang, vender til slutt sitt falkeøye innover mot seg selv. Finner en ikke noe godt hos andre, vil en til slutt heller ikke finne noe godt hos seg selv. Misunnelsen har tusen øyne, sies det, men ingen av dem ser klart.