Misnøyens og likegyldightetens tærende kraft

Ingen arbeidsplass eller skole er ukjent med misnøyens og likegyldighetens iboende krefter.  For en leder eller en lærer som sliter med å engasjere eller motivere til innsats, vil situasjonen være vanskelig. Misnøye og likegyldighet kiler seg inn mellom den enkeltes vilje og den enkeltes iboende ressurser på en måte som lammer innsats og handlekraft. I møte med menneskers manglende vilje til å ville det de kan, står selv den beste leder eller lærer nokså rådvill tilbake.

Dette viser oss noe om makten og autoritetens sårbarhet. Autoritet er ikke bare knyttet til autoritetsbæreren, til lederen eller læreren, men like mye til den som skal ledes eller læres. Det å miste autoritet innebærer at maktforholdet snus på hode. Den som i utgangspunktet var uten særlig autoritet, får nå overtaket. Forskjellen er at likegyldighetens autoritet er retningsløs og innholdsløs, den vil ingen steder, har ikke noe skapende eller byggende element i seg og virker bare oppløsende på omgivelsene. Misnøye vegeterer på det som andre har skapt eller bygd opp. Den forbeholder seg bare retten til å klage og kritisere, uten selv å bidra med noen løsning eller forbedring.

En slik passiv og interesseløs motstand er på mange måter vanskeligere å håndtere enn en aktiv, klar og tydelig motstand. I møte med aktiv motstand blir den andre partens ønsker og synspunkter synlige og langt på vei forståelige. Det gjør det mulig å forhandle seg frem til en løsning og finne en vei ut av konflikten.

Likegyldighet og misnøye er av et helt annen kaliber. Her slåss en med langt mer ullene og utydelige krefter og holdning som er vanskelig å komme til livs. Forsøk på positive endringer og forbedringer nulles ut med et likegyldig gjesp og en skuldertrekning. Dermed bryter samspillet sammen. Får slike holdninger bre seg i organisasjonen, trues en av indre oppløsning. Å takle ytre problemer og utfordringer kan derfor oppleves lettere enn å hanskes med slike indre, ødeleggende krefter. 

Igjen, hvordan skal en leder forholde seg til mennesker som ikke vil det de kan? Hvordan skal andre medarbeidere forholde seg til kollegaer som ikke bryr seg? «En hver skapende handling har utgangspunkt i en destruktiv handling,» sier Pablo Picasso. Kanskje er det noe av det samme som må gjøres gjeldende her? Det å gjenskape et godt arbeidsmiljø, det å ta likegyldigheten ved hornene, krever tiltak som ikke vil oppleves som positive av dem det gjelder. Likevel må lederen eller læreren gjør noe, selv om det oppleves som destruktivt, iallefall i første omgang. Faren er at en faller inn i det samme ødeleggende mønsteret som den eller de som ødelegger miljøet. En blir selv omformet i negativitetens og misnøyens grumme bilde. Det som  gjelder er at en tar kampen med åpne midler. Ullenhet og skyggeboksing svares med klarhet og kontante krav.  

Selv om svaret på likegyldighet og misnøye vil skape støy og uro, er det langt å foretrekke fremfor den stille, tærende og gradvise ødeleggende forgiftningen av arbeidsfellesskapet. Kampen krever mot og dristighet. Dette viser hvor sentralt dyden mot spiller i et hvert lederskap. Det latinske ordet for mot, fortitude, rommer noe av det som kreves i slike situasjoner, nemlig styrke til å motstå angrep, utholde fare og tåle smerte. Motet innebærer her å utføre den «destruktive handling» i omsorg for fellesskapet og de oppgavene en er satt til å løse. Kunsten er da å kunne utøve en nyskapende, men «destruktive» lederstil med riktig styrke, til riktig tid og rettet mot de riktige faktorene og personene. En skal ikke bare vinne “krigen” mot misnøyen, en skal også vinne freden etterpå. Var det noen som sa at ledelse er en dans på roser?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *