Livet er vanskelig, men kanskje vi skal være «takknemlig» for at det er slik, skriver den italienske filosofen og psykologen Gemma Corradi Fiumare. Hun fortsetter, om ikke livet var vanskelig, ville vi ikke vokse, forandre oss eller ha muligheten til å utvikle de kreftene vi bærer i oss. Et slikt perspektiv kan i første omgang virke som en lettvint og søkt påstand, men ved nærmere ettertanke gir den håp til situasjoner som ellers fortoner seg ganske så håpløse.

Hvordan kan så det vi frykter og bekymrer oss for, det vi ikke ønskte eller søkte, men som likevel skjedde, forståes som noe som bærer muligheter til noe bedre i seg? Hvordan kan en slik tanke nevnes eller fremmes uten at det oppleves som et nytt slag for mennesker som har det vondt?

Corradi Fiumaris poeng synes å være at i krisens stund kan vi gjøre ett av to; passivt resignere eller aktivt respondere på det som skjer. Her tenker hun ikke i retning av de store aktive endringene, til det vil krisen noen ganger slå oss helt ut, men mer en grunntanke der en ikke gir slipp på seg selv som herre i eget liv. Det ikke å overgi seg til offerrollen, det ikke å abdisere som handlende subjekt i eget liv, er det avgjørende knekkpunktet i hennes tenkning. Det i krisens stund å fastholde en tanke om egenverd, der en ikke totalt overgir seg til kreftene som herjer med en, vil på sikt bety enormt mye for det som videre skjer.

Her ligger hemmeligheten om de små skritts betydning i livet. Sorg og krise vil ofte følge oss livet ut, men i smerten ligger der en bedre forståelse for det som også gjør oss godt. Om vi ikke gir oss over, ligger der i smerten et klarsyn som avslører falskhet, lettvintheter og enkle løsninger. Og samtidig, et klarere blikk for livets bærende verdier, verdier og goder som kanskje var usynlig for oss mens livet gikk på skinner.

Krisen vil på den måten også gi oss en dypere forståelse av andre menneskers lidelse og smerte. Dermed utdypes innsikten i menneskets sårbarhet og lengsler. Om vi aller helst ville være en slik lærdom foruten, vil vi kunne bli viktige hjelpere og støttespillere for dem som heller aldri hadde bedt om å få lagt tunge steiner til sin livs reisebagasje. Sammen kan vi hjelpe hver andre å bære det ingen av oss hadde bedt om å få, og som vi også kan ha vanskelig for å bære alene.

Ved ikke å overgi seg til fortiden, ligger fremtiden som et sted som skjuler muligheter som kan berike nåtiden. Det fremmede, det vi ennå ikke har møtt, kan da romme håp og gleder vi ennå ikke har sett, muligheter vi til nå ikke har tenkt på. Med smertens realistiske klarsyn og fornyede innsyn i hva som er viktig i livet, er vi nettopp på vei mot den endringen som jeg tror Corradi Fiumare ser for seg. Krisen kan være stedet for sann menneskelig utvikling, endring og fornyelse. Likevel, det er ikke til å komme forbi at det i en slik måte å tenke på ligger et mildt krav, en oppfordring og en utfordring til de av oss som møter smerter i livet. En påminnelse om ikke å gi opp, om ikke å miste håpet. Det er nok dette som er det innerste  budskapet i Corradi Fiumares nokså provokative påstand; gi aldri gi opp.