Søren Kierkegaard 1813-1855

Ironi synes å ha en fremtredende plass i mange unge mennesker liv, på samme måte som det synes å være et fremtredende trekk ved vår kultur mer generelt. Det er da heller ikke så rent få, verken av lærere eller foreldre, som har møtt ironien som en problematisk utfordring i sin oppdrager- og undervisningsgjerning. Det å underkaste ironien en noe nærmere undersøkelse kan derfor vær på sin plass.

Ironiens styrke ligger i at den kan brukes til å avsløre maktovergrep og falske autoriteter. Brukt på en slik kritisk måte, kan ironi fungere befriende. Søren Kierkegaard kaller da også ironien for «det umiddelbare Livs Tugtemester». I dette legger Kierkegaard at ironien kan ha en avslørende og opplysende funksjon i forhold til skjulte og ødeleggende sosiale strukturer og fordommer i hverdagslivet. I opprøret mot en voksenkultur preget av materialistiske verdier og utbyttende politiske ideologier, har ironien hatt en samfunnskritisk funksjon. I dette stykket er der en nær sammenheng mellom ironi, satire og humor.

Men ironi kan også forstås som en form for mental tilbaketrekning eller flukt fra en virkelighet som en ikke lenger har kontroll over. Ironien skaper en distanse, et mentalt friområde i forhold til den ubehagelige virkeligheten. Distanseringen, som ligger i ironien, bidrar til en nedkjølingen av følelsene, noe som gjør en mindre sårbar i forhold til omgivelsene. Den emosjonelle nedkjølingen demper skuffelser og frustrasjoner. En er i verden, men lar seg ikke følelsesmessig engasjere av den. Unge mennesker som bærer på et såret selvbilde, kan gjennom ironien etablere en vernesone rundt sitt eget liv. Slik sett er nok maktesløshet og usikkerhet noe av ironiens grunnbetingelser.

Ironien gjør at en gjenvinner enn viss form for trygghet og kontroll. Ved å gjøre andre usikre og forvirrede, kan en selv bli situasjonens herre. Når lærere og foreldre, de med oversikt og autoritet, fremstår som teite og dumme og ikke forstår noen ting, er maktforholdet endret. Da er det den svake part som gjennom ironien kan triumfere og latterliggjøre den sterke. Med et skuldertrekk eller et overbærende smil avvæpnes autoritetene. De holdes utenfor idet de ikke kjenner eller skjønner ironiens tvetydige kode.

Likevel, forsøket på å gjenvinne kontroll og makt over sine omgivelser gjennom ironi er alltid et tvetydig prosjekt. Ironien kan paradoksalt nok forsterke de faktorene som en gjennom ironien har forsøkt å befri seg fra. Det å distansere seg følelsesmessig fra den aktuelle situasjonen, svekker evnen til å forstå og dermed forbedre sin egen livssituasjon. Ironien kan nok bidra til å dempe smertene, men lammer samtidig viljen til å forandre eller ta et reelt oppgjør med de menneskelige eller sosiale betingelsene som har forårsaket skaden eller smerten. Ironien gir bare en kortvarig emosjonell tilfredstillelse, uten en reell forbedring av situasjonen.

Det kjølige, kule og ironiske livsmønsteret representerer ikke bare en svekkelse og nedkjøling av menneskelige relasjoner, det kan også virke oppløsende på ens egen identitet. Peer Gynt speiler på dette feltetet selve urironikeren. Hans alltid distanserte og desinteresserte velbehag drev ham gjennom livet som en flyktning uten noen kjerne, uten noe fast holdepunkt. Hans frittsvevende liv, drev ham imidlertid mot en indre og ytre oppløsning. Han var seg selv nok og nektet på et hvert punkt å gjøre forpliktende valg. Han lot seg hele tiden beruse av livets mange muligheter, men alltid på en svevende og utprøvende måte.

Et sted mellom intimitetens tyranni og kjølighetens ironi må vi søke å etablere det gode liv, et liv der vi lar oss engasjere, forplikte og ansvarliggjøre og på den måten binde oss selv til hverandre. Gjennom forpliktende valg, der vi misser deler av oss selv og vår frihet, er vi samtidig med å gjenfinne oss selv som helere og tryggere mennesker. Ved å våge og miste oss selv vinner og finner vi oss selv som sannere mennesker. Det er dette som er hemmeligheten i ordet fra Kristus om at det er ved å miste sitt liv at en vinner det. Om ironi og løftevegring bidrar til oppløsning, vil forpliktende valg og løfter til andre mennesker medvirke i retning av oppløsningens gjenopprettelse.