Mange sliter med å ta beslutninger. Noen blir gående å tvære i det uendelige. De søker råd og veiledning, leser og undersøker, men alt strevet gjør det hele bare enda vanskeligere.  Hva er det som feiler oss, hvorfor er vi så redde for å velge, hvorfor denne frykten? Vi har så mange valg, verden er blitt så uoversiktlig at det nesten er umulig å velge, vil noen hevde. Mye i det, men jeg tror problemet noen ganger ligger på et dypere og mer personlig plan. Tiden er derfor inne til å se nærmere på noen av disse mer skjulte årsakene til vår frykt for å få bestemt oss.

Denne ukens refleksjon er knyttet til vår inngrodde frykt for å miste våre muligheter. Vi tørr ikke gjøre valg fordi et hvert valg reduserer et uendelig antall andre muligheter. Ved hver valg skrumper mulighetene inn. Å velge er å tape. Velger vi å bosette oss på et sted, så mister vi muligheten til å velge blant alle de andre hundre stedene vil like gjerne kunne valgt og som faktisk kunne være like gode, ja, kanskje et enda bedre enn det stedet en nå er i ferd med å velge. Velger en seg kjærest, vips så har en plutselig mistet alle de andre en hadde et langt øye etter, og som på en rekke områder kanskje ville være et enda bedre valg enn det en nå har gjort. Kanskje? Hvem vet?  Det er ikke godt å si, og nettopp derfor drøyer og tværer vi det hel ut.

Det kritiske spørsmålet er da likevel: Hva er det med alle disse mulighetene vi tilsynelatende taper? Hva er en mulighet? En mulighet er egentlig ingen ting, en mulighet er så lenge det bare er en mulighet, bare en tanke i min egen tanke. En mulighet har ingen vekt, verdi eller virkning i seg selv. Muligheten har bare vekten av en tanke, en vekt som forblir like liten selv hvor tunge tanken ellers kan være. Selvsagt virker det psykologisk beroligende og betryggende å ha mange muligheter åpne, men i seg selv er de likevel bare monopolpenger eller såpebobler. Mange penger kan gi deg utrolig med muligheter, men mulighetene i seg selv kan verken gi deg tak over hode, mette deg, gi deg reiseerfaringer eller sikre deg en god utdannelse. For at det hele skal bli realisert i det faktiske og praktiske livet, så må du gjøre et praktisk valg, kutte ut alle de andre mulighetene som du kunne tenke deg, men som dypest sett er ingenting i seg selv. Hvor mange mennesker ender ikke opp i ensomhet og armod, selv med bankkontoen smekkfull av penger, bare fordi de ikke ville gå glipp av alle de andre mulighetene? Det kunne jo være at det litt senere kom en mulighet som var enda bedre, enda mer skinnende og enda mer tiltrekkende?

Det er dette som er den triste siden ved valgvegring knyttet til frykten for å gå glipp av muligheter. Muligheter er som drømmer eller illusjoner. Frykten for å miste illusjonen av en mulighet gjør at mange ikke kommer videre i livet. De blir gående rastløse og ubesluttsomme uten noen gang å tørre ta et valg. Det triste er at de er fanget i sin egen illusjon, en illusjon som virker vakker og tiltalende, men som i seg selv ikke har noen verdi.  Så går årene, en får aldri bosatt seg skikkelig, aldri tatt den utdannelsen en tenkte på, aldri bundet seg til et annet menneske, aldri gjort det en hele tiden tenkte å gjøre. Grunnen: En våget ikke å gå glipp av alle de andre mulighetene. En ofrer alt for å ha alle mulighetene åpne og ender opp med å få ingen ting tilbake. Så blir en seende langt etter de som kanskje ikke hadde så mange muligheter, men som brukt dem de fikk. De hadde til sin store overraskelse oppdaget at veien til et rikere liv paradoksalt nok lå gjemt i det de mistet, i de tapte mulighetene, i de faktiske, men ofte skremmende valgene de likevel våget og valgte å gjøre.