Nytt på nytt på nytt. Det virker som vi alltid er avhengig av noe nytt. Hver dag er det nyheter, men nyheten i nyheten er kort selv om nyhetssendingen er aldri så lang.Vi har bare så vidt hørt det, så er det jo gammelt nytt med en gang. Avisene er fulle av nyheter, men neste dag pakkes det fisk eller middagsrester i dem. Selv den nyeste av alle nyheter tåler ikke å bli liggende over natten. Det nye har så kort holdbarhet, det tåler knapt å vise seg blant folk før det har mistet all sin tiltrekning. Den gir det lille kicket, så er alt over, alt ved det gamle igjen. Kanskje er det derfor vi må ha nyhetskanaler som sender nyheter 24 timer i døgnet? Kanskje er nyhetskanalene som morfinpumper som pumper beroligende og smertedempende stoff inn i vårt rastløse sinn for å motvirke sorgen over nyhetenes korte levetid?

Eller hva med alle de nye tingene vi stadig og oftere kjøper oss? Hvor lenge varer egentlig gleden over de nye skoene, den nye skjorten, den nye bilen, den nye sykkelen? Jo litt, men så er også det nye blitt en del av det gamle. Gleden og forventningen var der mens vi ennå ikke hadde det, men vi mistet det hele i det vi fikk det. Vi må ha mer, i alle fall litt til… Noe nytt må vi jo unne oss. Det gjør så godt med litt fornyelse. Vi fyller oss, men (menings)fylden avtar dess mer vi fyller oss med nye ting. Ja, noen ganger erstattes (menings)fylden av tomhet og tristhet.

Det nye kan med andre ord romme en ny type sorg. Det er dette som jeg i en bok fra 2003 kaller for ”seierens melankoli”, dette at det å få noe nytt så fort etterlater seg en egen tristhet, en tomhet vi ikke helt kan forklare. Det er som barndommens jul der åpningen av julepresangene var et antiklimaks midt i gleden over julens goder. Spørsmålet er igjen: Hvor lenge varer det nye i det nye før også det nye blir gammelt og mister sin nyskapende kraft? Jeg blir liksom aldri ferdig med dette spørsmålet.

Min gamle sambygding Jorunn Weiberg-Aurdal Aandahl sier noe viktig med et sitat fra Marcel Proust “Livets viktigste reise handler ikke om å oppdage nye landskaper, men om å se med nye øyne.” ( Se: http://ordforanledningen.blogspot.com)  Her tror jeg vi er inne ved kjernen av det det handler om. Kanskje blir livets viktigste oppgave å se det nye i det gamle, i det vi alt har? Det er kanskje det gamle vi skal søke de nye i, ikke så mye i det nye? Kunst vil da være å gå på oppdagelsesferd i det vi alt har fått eller forsøke å se det med nye øyne, slik Proust sier det. Det er øynene vi til sjuende og sist må fornye. Blikket vårt. Det å se det gamle på en ny måte. Hente det nye ut fra det brukte, det som har vært lenge, som har vart lenge, det som har gjennomlevd mange netter, det som har samlet støv og som er glemt.

Da er vi ikke lenger passive konsumenter av det nye, men nyskapende mennesker som virkelig ser uante muligheter i det vi alt har. Det å oppøve et slikt blikk vil gi oss nye gleder, selv om vi må nøye oss med å leve i gamle sammenhenger. Den gamle ektefellen, de gamle vennene, den gamle jobben, den gamle naboen, den gamle pasienten, de gamle klærne, den gamle sykkelen; plutselig ser en noe som  en i jakten på alt det ny nye hadde oversett og ikke lagt merke til. Om vi ser med sløve og mette øyne på alt det nye vi får, vil vå aldri få nok. Da blir vi triste nyhets bulimikere i en verden som snart ikke vil kunne metter verken våre barn eller barnebarn.

Et bedre alternativ er da heller at det nye søkes i det gamle. Dermed kalles vi til et aktivt samspill innenfor de rammene vi alt lever. Vi blir aktive deltakere i vår egen og i denne verdens fornyelse og ikke bare umettelige konsumenter av nyheter vi aldri får nok av. Hemmeligheten i et nyskapende liv er mer det nyskapende blikket enn de nykjøpte tingene og nysette nyhetene.