Det finnes en skjult sammenheng mellom langsomhet og hukommelse, mellom glemsel og hurtighet, sier den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera i sin bok Langsomheten. Denne innsikten kaster et avklarende lys over sentrale trekk ved vår egen tid. Hurtige endringer gjør noe med vår evne til å huske, til å fastholde erfaringer og opplevelser over tid.

Hurtigheten er saken som klipper i stykker de lange linjene, den røde tråden i vår hukommelse, og dermed også i våre liv. Forankringen til fortiden går tapt. Nåtiden blir en isolert episode, uten utstrekning, uten mening eller betydning for morgendagen, men også for fremtiden. Hukommelsen er viktig, ikke bare med tanke på fortiden, men like mye med tanke på fremtiden, sier Cicero. Den gamle romerske tenkeren kaller fortiden for fremtidens veiviser.

Demens er en krevende sykdom som rammer en stadig større del av befolkningen. De vanligste symptomene på demens er dårlig hukommelse, forvirring og manglende evne til å orientere seg i hverdagen. Når minne om hva som skjedde i går er borte, kan en heller ikke planlegge for morgendagen. Dette fører videre til isolasjon, fortvilelse og ensomhet, og etter hvert, et permanent behov for pleie og omsorg.

Kunderas påpekning av sammenhengen mellom hurtighet og glemsel og sykdommen demens, gjøres ikke for å skåre et billig poeng. Det er tvert om for å ta på alvor noen av de krevende utfordringene som vi som samfunn vil kunne rammes av, om vi ikke i større grad fremhever og ser betydningen av vår kollektive hukommelse.

Det paradoksale med vår tid er at vi kan lagre mer og mer, samtidig som vi husker mindre og mindre. Vi outsourcer eller gir fra oss oppgaven med å huske til de teknologiske redskapene vi omgir oss med. Dette skjer i takt med en nedgradering av fortidens fortellinger, innsikt og visdom i skole og samfunn. Den røde tråden i vår felles kulturhistorie, røttene til vårt demokratis forutsetninger og våre bærende verdier, kuttes over. Slik glemmes fortiden. Glemme heter på italiensk dimenticare og deler ordstamme med vårt ord demens.

En slik kulturell glemsel eller demens, vil på samme måte som på et individnivå, få en del utfordrende ringvirkninger. Kombinasjonen av hurtighet og glemsel gjør at også båndene mellom menneskene slites over. En får ikke lenger tid sammen, noe som gjør at en også lettere glemmer hverandre. I Kunderas romanverden fører dette til et kaldere, mer ufølsomt og aggressivt samfunn.

Videre advarer Kundera mot at glemselen gjør oss mer sårbare for forførelse og maktovergrep. Skal vi kunne avsløre usannhet og løyn, fake-news, må vi i huske fortiden, det som er sant, rett og godt. Har vi glemt hva som skjedde i går eller for hundre år siden, enn si i antikken eller i romersk oldtid, er vi lett bytte for krefter som vil utnytte og utbytte oss til egen vinning. Kritisk og konstruktiv kritikk, noe som er en forutsetning for friheten vår, krever da nettopp en god hukommelse.

Kundera konkluderer i lys av dette med følgende innsiktsfulle påstand: Menneskets kamp mot maktene er mennesket kamp mot glemselen. Skal vi i en tid preget av usannheter og polarisering som splitter mennesker og nasjoner, og som på den måten undergrave muligheten for et fritt og demokratisk samfunn, må vi som kjempe mot glemselen, mot historieløshet og likegyldighet.

Mens det i demensomsorgen ennå ikke finnes noen enkle medisiner mot denne fryktelige sykdommen, finnes det fortsatt et håp om å reversere en kulturell demens. Det handler om at skolens rolle som kulturbærer må oppgraderes.

Her må kunst og litteratur, filosofi og teologi, praktisk estetiske fag, sammen med språkfagene fremheves på en helt annen måte.  Likevel, i tråd med Kunderas tenkning handler det om mer enn bare en innholdsside. Det finnes også en avgjørende ytterside, et rammeverk som en må ta vare på, og det er langsomheten.

Langsomheten hjelper oss nemlig til å huske. I den langsomme tiden får vi tid og rom til å reflektere og bli værende i fortidens erfaringer, men også i øyeblikkets opplevelser. Slik får vi tid til å knytte bånd mellom fortid og nåtid, slik får vi hjelp til å orientere oss mot fremtiden på en bedre måte. Vi vil da vite hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Det gjør det mulig å kritisk justere og etterprøve det vi møter av kunnskap, av informasjon, av påstander og av nyheter. Slik kan vi bedre bevare vår frihet og våre verdier, til beste for oss selv og kommende generasjoner.