I luften vi puster, i maten vi spiser, i klærne vi bruker, i skogen vi går i, men også i husene, i sykehussengene, i trafikken, i arbeidsmiljøet, i de fundamentalistiske miljøene, i datamaskinene og de trådløse nettverkene, i asken fra Island, i de islamistiske opprørsgruppene, i de klimatiske endringene, i de økonomiske miljøene, i seksualiteten, i agurkene fra Tyskland, eller var det fra Spania..? – over alt og ingen steder finnes disse nagende, usynlige og allestedsnærværende farene som mer og mer truer våre liv. Hadde du glemt det? Frykt ikke! Fra forsidene på et avisstativ nær deg vil du snart på ny få gnidd det inn på netthinnen din igjen.

Selv om Ulrich Beck, han med risikosamfunnet, sier at usikkerhet og trusler alltid har vært en del av den menneskelige eksistens og at farene for den enkelte nok var mer påtrengende i tidligere tider, så tror vi det ikke. Likevel, selv om alt tyder på at samfunnet bare blir mer og mer usikkert, så har det nok dessverre vært langt verre før.

Noen tjener på frykten. Ikke minst leverandører av alle typer sikkerhetssystemer. De kan se fremtiden lyst i møte dess tettere fryktens mørkere brer seg rundt oss. HMS avdelingene på samme måten. Takket være frykten slipper i alle fall de å frykte fremtiden. Deres eksistensgrunnlag har aldri vært tryggere. Folkelige panikker er ikke bare av det onde. De kan gi levebrød til mange. Det er en lekse våpenindustrien og desken i alle avishus til alle tider har kunnet. De vet at ”fred er ei det beste”.

Det vi likevel må spørre oss om er: Hva gjøre denne fryktkulturen med oss? Hva skjer i et samfunn der frykt og usikkerhet erstatter en slags realistisk nøkternhet der en kjenner risikoen, men samtidig vet at ”livet lyt gå vidare på Sunnmøre”?

Der Spiegel melder at fienden er i maten

Et par side skal her bemerkes. Det ene er sikkerhetsbehovets økende press på menneskets frihet. I fryktkulturen ligger en innebygget tro på at overvåkning og kontroll vil kunne hindre, temme eller hemme fremtidige trusler. Det er langt på vei viktig, men dersom denne troen absolutteres og fører til at alt som ikke er registrert, overvåket eller kontroller i seg selv representerer en trussel, så rykker vi stadig nærere samfunn vi helst ikke liker å sammenligne oss med. Frykten for det vi ikke kan kontrollere har til alle tider drevet diktatorer og deres likesinnede inn i noen av de mørkeste ugjerninger vår historie kjenner. Friheten og menneskeverdet har betalt en høy pris, ikke minst der frykten har akselerert behovet for å ville sikre sikkerheten på en absolutt måte.

Fryktkulturens totalitære tendens rammer også det menneskelige initiativet og pågangsmot. I fryktkulturen blir selve mennesket problemet. I mangel på kameraer nok til å overvåke den enkelte av oss, må alt som ikke først er godkjent gjennom lover og vedtekter forhindres. I mangel på tillit må et hvert initiativ og all aktivitet standardiseres, registreres og sosialiseres inn i et på forhånd fastlagt system. Hva kan vel ikke frie og selvstendige menneske finne på av uhumskheter? Disiplinering er nødvendig for ikke å skape unødig frykt og uro i rekkene.

Risiko og farer vil, som Ulrich Beck nøkternt konstaterer det, alltid være der. De kan vi leve med. Det vi ikke kan leve med er at frykten skal driver oss inn i et samfunn der vi må gi avkall på vår frihet, selvstendighet og vårt skapende initiativ. I en slik verden vil kampen for et tryggere samfunn paradoksalt nok forvandles til en kamp mot oss selv, mot selve mennesket og vår iboende humanitet. Det er denne utviklingen vi nå må bruke vår frihet, våre krefter og vårt initiativ til å bekjempe.