James Dean i filmen Øst for Eden

Frykt som fenomen har opptatt meg i mange år. Siden frykt kan hjelpe oss til å unngå det som er farlig og livstruende, vil frykten for det farlige eller det onde være et gode. Det finnes likevel en frykt som ikke er byggende og tryggende; nemlig frykten for det gode . Det er særlig den danske filosofen Søren Kieregaard som har tematisert dette problemet. Frykten for det gode er i følge Kierkegaard  alltid et onde. Denne merkelige og lite påaktede frykten har potensial til å ødelegge et hvert menneskelig fellesskap; ekteskap, familier, vennskap og kollegafellesskap. Det er derfor all grunn til å lære denne fryktens vesen bedre å kjenne.

På hvilken måte arter så frykten for det gode seg i hverdagen? Hvordan kan vi gjenkjenne denne frykten i våre egne liv? Denne ødeleggende fryktens først kjennetegn er, i følge Kierkegaard,  den onde taushet, den bitre innesluttethet. Det er det først steget i retning av en innkapsling av det onde. Den gir seg utslag i en bortvendt og anstrengt taushet. Vi slutter å meddele oss til våre omgivelser. Vi hevner oss gjennom et ordløst nærvær. Vi vil ikke oppgjør, vi vil ikke snakke, vi vil ikke ut med språket. «Nei, det er ingen ting», sier vi og vender blikket bort i taushet. Vi blir brennende inne med det onde, og mens varmen øker på innsiden, synker temperaturen på utsiden. Det blir kaldt rundt oss. I det samtalen forstummer, senker den onde tausheten seg over store og små. Det blir hustrig og kaldt rundt middagsbordet, i ektesengen, i familieselskapet, i klasserommet, på lunsjrommet, ved forhandlingsbordet. Vi frykter den gode og åpne samtalen, den forløsende latteren, de forsonende ordene. Vi holder og blir holdt fast av det onde i frykt for det gode. Den utstrakte hånd, de forsonende ord; alt blir en trussel mot vår egen innestengte bitterhet. Derfor søker vi mørket heller enn lyset, taushet heller enn ord, ensomhet heller enn fellesskap.

Tausheten og innesluttetheten har likevel sitt eget underlige språk. For om munnen er lukket fortsetter kroppen å tale. Kroppen buktaler og gjør seg skyld i en slags ufrivillig åpenbarelse, sier Kierkegaard. Kroppen røper den innestengte ondskapen gjennom sine ufrie bevegelser. Selv om munnen ikke vil si det, så sier kroppen likevel fra om at noe er galt. De brå bevegelsene, de unnvikende blikkene, de nervøse håndbevegelsene kommuniserer et ordløst, men akk så tydelig budskap til omverdenen.

Denne rugende og knugende tausheten er likevel ikke det siste. For når bitterhetens flammer har brent lenge nok, og undertrykket i de onde «tankene» har blitt stort nok, så eksploderer det til slutt. Det ondes nærvær viser seg da, som Kierkegaard sier, som  det plutselige. Den knugende tausheten blir plutselig brutt av en smellende dør, en uventet og uforståelig anklage, en brå og sviende beskyldning, en alvorlig krenkelse eller i verste fall som en voldelig handling. Som lyn fra klar himmel blir den innesluttede tausheten flerret og ondskapens brutale ansikt kommer til syne. Det onde er da det lunefulle, det bråe eller nettopp det plutselige. Frykten for det gode bærer frukt, onde og bitre frukter.

Kain dreper sin bror Abel, Gustave Doré

Få steder finnes denne utviklingen klarere skildret enn i fortellingen om det første brodermordet. Kains innbitte taushet og bortvendte blikk i møte med Guds tiltale og den like sammenbitte invitasjon til Abel om å bli med ut på åkeren, endte med katastrofe. Uten forvarsel kommer ondskapen til syne i et drepende slag. Kains flukt til landet Øst for Eden begynte som frykten for det gode, og, ikke minst, Den gode.

Hva er så denne fryktens motstykke? Hvordan kan vi overvinne denne frykten slik at vi slipper å flykte østover i Kains fotspor? Dersom det onde ytrer seg som innbitt taushet, så er det godes kjennetegn den skapende og forsonende samtalen. Ved å fortsette å meddele oss, ved å gi de indre erfaringene et tydelig og forståelig språk, er vi allerede i ferd med å overvinne det onde. Ordene våre har en skapende og frigjørende funksjon. På samme måte som Gud skapte verden gjennom sitt guddommelige ord, skapes menneskelige fellesskap gjennom det menneskelige ord. Ordene, dialogen, meddelelsen blir en frivillig åpenbarelse som gjør oss tydelige og synlige for våre medmennesker. Den vedvarende samtalen motvirker den onde, lunefulle og uberegnelige tausheten. Ved å snakke sammen vet vi hvor vi har hverandre. Vi får innsikt og forståelse i hverandres problemer, noe som gjør oss i stand til å løse problemene før de fremstår som uløselige gordiske knuter.

Vi må altså akte oss for å gå rundt som innbitte og stumme mennesker som inge blir klok på. Vi må bekjempe vår egen lunefullhet og bråhet. Trygghet skapes gjennom åpenhet og gjensidig tillit. Vi må kunne beregne og kjenne hverandre. Dialogen, den vedvarende samtalen er den grunnleggende forutsetning for alt fellesskap. Ingen av oss er feilfri, men det er heller ikke det avgjørende. Faren er ikke uenighet, heller ikke feilgrep. Det farlige er den knugende og innestengte bitterheten som frykter den gode samtalen etter at det onde har skjedd. Her har vi alle et ansvar som ingen av oss kan unndra oss.