I rekken av refleksjoner om det feilende mennesket og som en direkte oppfølger av sist ukes tekst her på siden, Errarum humanum est – et forsvar for retten til å feile, trekkes denne tanken nå inn i påskens budskap. I den katolske liturgien for påskenatt finner vi et merkelig uttrykk som St. Augustin i sin tid formulerte, nemlig felix culpa. Det kan dirkete oversette med lykkelige eller velsignede fall, nederlag, feilgrep eller skyld. Uttrykket betegner fallet i Edens hage der Adam og Eva gjorde opprør mot Gud. Fallet resulterte i at menneskene ble jaget ut av Paradis og at relasjonen mellom Gud og menneske ble brutt. Likevel kaller Augustin dette for et lykkelig feilgrep. Hvorfor?

Fordi dette menneskelige nederlaget, denne ulykksalige hendelsen førte til en større glede, nemlig at Kristus kom til jord. Uten fallet ville vi ikke kunne oppleve en enda større lykke, den vi snart skal feire på påskemorgen. Ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe, sier vi, og det gjelder spesielt i dette tilfellet. Det latinske felix betegner det grøderike, det som varsler lykke, det som bærer legedom og helsebot med seg. Menneskelige feilgrep og nederlag er aldri i seg selv noe å glede seg over, men det som her meldes er at det i kjølvannet av et nederlag kan åpne seg muligheter som aldri ville vært aktuelle om ikke nederlaget hadde skjedd.

Overført på eget liv og ledelse. Det smerter å gjøre feil, det kan margstjele krefter og frimodighet, men igjen, mist ikke motet. Nettopp gjennom våre feilgrep og nederlag kan vi halvstarrig og med et ukuelig blikk få speide etter nye åpninger og muligheter. Nederlaget er ikke et sluttpunkt, men kan like gjerne være starten på noe nytt og bedre. Det er noe av dette vi kan glede oss over når vi igjen får feire påskens mysterium. Blant disse mysteriene hører Augustins uttrykk felix culpa også hjemme, et mysterium vi på nytt skal få undres og gledes over.  Det gir håp neste gang vi går på en smell. God påske!