Photo: Adobestock

Hva skjer når skole og universitet i stigende grad blir forstått som en kunnskapsbedrift som skal produsere læringsresultater og studiepoeng i tråd med markedslogikkens prinsipper og politiske føringer? Hva skjer når elever og studenter på den måten blir kunder eller konsumenter innenfor dette markedsområdet, eller «segmentet», som det også gjerne kalles?

Problemstillingen relaterer seg til de økte markedsøkonomiske krav som stilles til utdanningsinstitusjonene og deres fagtilbud. I konkurransen om elever og studenter gjelder det å fremheve nytte og relevans av undervisning og studietilbud, i lys av markedet behov og fremtidig konkurranseevne. Når oljeindustrien fases ut, er det kunnskap vi må sette vår lit til. Hvilken kunnskap det her er snakk om er uklart, siden ingen med nøyaktig vet hvilken kunnskap vi trenger for fremtiden. Så selv om kunnskap skal bli den nye oljen, er det høyst usikkert hva denne kunnskapen egentlig skal handle om. Det er et paradoks.  

Det som er mer avklart er at elever og studenter, i rammen av denne markedsretorikken, tydeligere enn før fremstår som kunder. Som kunder har de naturlignok samme krav og forventninger varen, til læringsprosessen, som hvilken som helst annen kunde. I dette bildet hører det også med, at kundens eller konsumentens forbrukerrettigheter skjerpes, også innenfor det pedagogiske området.

Et glass syltetøy, et klesplagg eller smertestillende medisiner som skal selges over disk, skal alle være utstyrt med en grundig varedeklarasjon. På samme måten skal også kunnskapsvaren som utdanningsinstitusjonene leverer, utrustes med en varedeklarasjon.  Alt som skal læres, ned til den miste modul, skal godkjennes i lys av et på forhånd oppsatt og definert læringsutbytte, i rammene av det som kalles Kvalifikasjonsrammeverket, og som er en del en felleseuropeisk standardisering med utspring i det som kalles for Bologna-prosessen. Før du har lært noe som helst, skal du på forhånd kunne lese deg til hva du skal lære. Skulle du oppdage avvik underveis, er eleven eller studenten i sin fulle rett å reklamere på produktet.

Med kundeperspektivet kommer rettsliggjøring. Dette speiles i at skolens og lærernes hverdag i stigende grad reguleres gjennom juridiske krav og rettigheter. Individualisering og juridifisering synes på den måten å henge nøye sammen og gjensidig forsterke hverandre. Her som eller i samfunnet gjelder det «at kunden alltid har rett». Kundeperspektivet gjør da at plikten ligger hos leverandøren, (klage)retten hos kunden.

Jeg frykter at denne utviklingen er i ferd med å undergrave, ikke bare skolen som en samfunnsbyggende dannelsesinstitusjon, jeg er redd vi gjennom denne «kundefiseringen» av elever og studenter, svekker fremtidige generasjoners evne til et selvstendig, nyskapende og robust voksenliv. Mens intensjonen var å styrke folk og nasjon i møte med en ukjent og krevende fremtid, er vi i ferd med å gjøre neste generasjon til en sårbar og sliten konsumentgruppe, uten særlig robusthet i møte med lives utfordringer. Det å reprodusere gårsdagen kunnskap, uten å slippe eleven og kunnskapen løs i rammene av vår felles livsverden, svekker den demokratiske medborger og den nyskapende arbeidstaker. Vi trenger derfor en svært så grundig samtale om pedagogiskkens og skolens oppgave i årene som kommer, skal vi ta vårt felles samfunnsansvar på alvor.