Elever og studenter som konsumenter

 

Photo: Adobestock

Hva skjer når skole og universitet i stigende grad blir forstått som en kunnskapsbedrift som skal produsere læringsresultater og studiepoeng i tråd med markedslogikkens prinsipper og politiske føringer? Hva skjer når elever og studenter på den måten blir kunder eller konsumenter innenfor dette markedsområdet, eller «segmentet», som det også gjerne kalles?

Problemstillingen relaterer seg til de økte markedsøkonomiske krav som stilles til utdanningsinstitusjonene og deres fagtilbud. I konkurransen om elever og studenter gjelder det å fremheve nytte og relevans av undervisning og studietilbud, i lys av markedet behov og fremtidig konkurranseevne. Når oljeindustrien fases ut, er det kunnskap vi må sette vår lit til. Hvilken kunnskap det her er snakk om er uklart, siden ingen med nøyaktig vet hvilken kunnskap vi trenger for fremtiden. Så selv om kunnskap skal bli den nye oljen, er det høyst usikkert hva denne kunnskapen egentlig skal handle om. Det er et paradoks.  

Det som er mer avklart er at elever og studenter, i rammen av denne markedsretorikken, tydeligere enn før fremstår som kunder. Som kunder har de naturlignok samme krav og forventninger varen, til læringsprosessen, som hvilken som helst annen kunde. I dette bildet hører det også med, at kundens eller konsumentens forbrukerrettigheter skjerpes, også innenfor det pedagogiske området.

Et glass syltetøy, et klesplagg eller smertestillende medisiner som skal selges over disk, skal alle være utstyrt med en grundig varedeklarasjon. På samme måten skal også kunnskapsvaren som utdanningsinstitusjonene leverer, utrustes med en varedeklarasjon.  Alt som skal læres, ned til den miste modul, skal godkjennes i lys av et på forhånd oppsatt og definert læringsutbytte, i rammene av det som kalles Kvalifikasjonsrammeverket, og som er en del en felleseuropeisk standardisering med utspring i det som kalles for Bologna-prosessen. Før du har lært noe som helst, skal du på forhånd kunne lese deg til hva du skal lære. Skulle du oppdage avvik underveis, er eleven eller studenten i sin fulle rett å reklamere på produktet.

Med kundeperspektivet kommer rettsliggjøring. Dette speiles i at skolens og lærernes hverdag i stigende grad reguleres gjennom juridiske krav og rettigheter. Individualisering og juridifisering synes på den måten å henge nøye sammen og gjensidig forsterke hverandre. Her som eller i samfunnet gjelder det «at kunden alltid har rett». Kundeperspektivet gjør da at plikten ligger hos leverandøren, (klage)retten hos kunden.

Jeg frykter at denne utviklingen er i ferd med å undergrave, ikke bare skolen som en samfunnsbyggende dannelsesinstitusjon, jeg er redd vi gjennom denne «kundefiseringen» av elever og studenter, svekker fremtidige generasjoners evne til et selvstendig, nyskapende og robust voksenliv. Mens intensjonen var å styrke folk og nasjon i møte med en ukjent og krevende fremtid, er vi i ferd med å gjøre neste generasjon til en sårbar og sliten konsumentgruppe, uten særlig robusthet i møte med lives utfordringer. Det å reprodusere gårsdagen kunnskap, uten å slippe eleven og kunnskapen løs i rammene av vår felles livsverden, svekker den demokratiske medborger og den nyskapende arbeidstaker. Vi trenger derfor en svært så grundig samtale om pedagogiskkens og skolens oppgave i årene som kommer, skal vi ta vårt felles samfunnsansvar på alvor.

3 thoughts on “Elever og studenter som konsumenter

  1. Takk for en god kommentar. Er helt enig i dine betraktninger. Det er de grunnleggende evnene og ikke kunnskapen som er det viktigste man dyrker i skolen.

    Jack Ma snakket i Davos om hva barna våre bør lære: https://youtu.be/xuxisqvgKnk

    Det skjer også en passifisering gjennom konsumenteringen. En avflating av mennesket. Det er heller viktig at den enkelte lærer å være sjef i eget liv, men samtidig å kunne bidra til en harmonisk sameksistens med andre.

  2. Takk for god kommentar. Den tyske sosiologen, Max Weber, “spådde” i en av sine siste artikler (ca. 1920?) at universitetene i framtiden ville utvikle seg fra å være kulturinstitusjoner til å bli bedrifter!

  3. Fin refleksjon dette. Kan også overføres i mitt arbeid i helsevesenet hvor kundeperspektivet er kommet inn for lenge siden. Ett vesentlig problem som medfølger er distansen som skapes i mellommenneskelige relasjoner. Å forholde seg til en kunde er ikke å bygge nære relasjoner men å tekkes en annen person gjennom avhengigheten av “kompensasjon”.
    Allerede på høyskolenes profesjonsprogrammer legges grunnlaget for “distanseringen” til pasienten (kunden). Fokus er på metodisk kvalitet, ideelt så perfekt utført i praksisfeltet at jeg som tjenesteyter ikke vil motta klager. Dvs at pasienten (kunden) er fornøyd. Men det blir ikke gode møter av å objektivisere hverandre. Det er tillit som trengs. Tillit til å tåle at det feiles.
    Jaja. Neste gang jeg mottar klage, kan jeg jo alltids videresende den til min forhenværende utdanningsinstitusjon…………

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *