Mens min forrige fredagskommentar fokuserte de negative sidene ved sikkerhet, går vi denne fredagen et steg videre for å se på de positive sidene ved usikkerhet. Den franske filosofen og aristotelikeren Pierre Aubenque har på en lærerik måte fremhevet positive sider ved en usikkerhet som ofte oppleves negativt. Han identifiserer kvaliteter ved usikkerheten som tryggheten aldri vil kunne gi. Dette er en viktig innsikt i en verden som mer enn noe annet er opptatt av stabilitet og trygghet.

Uten et minstemål av kaos og usikkerhet vil mennesket være utestengt fra å påvirke og endre verden, sier Aubenque. Fungerte alt som det skulle, og dersom det meste opplevdes perfekt, vil de fleste være enig om at ingen ting burde røres eller endres. Det virker jo! Over dette velfungerende systemet ville det stått en stor plakat: STOPP – Ikke rør!

Vi ser det samme i vårt eget liv, i vår egen hverdag og i organisasjoner og fellesskap vi er en del av. Fungerer noe godt over lang tid, gjør det oss trygge og tilfredse. Da vil også de fleste endringene oppleves som en trussel. Fungerer det, ja, så ikke rør det. Dette forklarer noe om hvorfor så mange suksesshistorier ofte får en trist slutt. Av frykt for å ødelegge suksessoppskriften, våger ingen å justere eller endre noen ting. Det blir fort fatalt i en verden i stadig endring. I en slik verden utfordres vil til små eller større justeringer, for nettopp å ta vare på det vi ønsker å sikre og beskytte.

Aubenque er videre opptatt av det lille, men avgjørende gapet mellom informasjon, erfaring og kunnskap og den nødvendige endringen. Man kan vite mye på forhånd, men hva som nøyaktig vil skje etter at endringen er gjennomført, ligger utenfor vår kontroll å vite noe særlig om. En endring er et midlertidig sluttpunkt, ikke en endelig og evig endestasjon.

Uten dette usikkerhetsmomentet, uten at vi mister kontrollen for å gripe noe annet, vil vi ikke lenger har frihet til å endre verken våre liv eller våre omgivelser. Om det i alle situasjoner fantes bare en nødvendig og absolutt sikker løsning, ville all tvil være avskaffet, men samtidig også menneskets frihet og mulighet til å påvirke og medvirke til endring. Det ville også utelukke enhver form for nyskapelse og kreativitet.

Usikkerhet og risiko, altså de negative opplevelsene på terskelen til noe nytt, er frihetens pris. Risiko og feilbarlighet åpner for humanitet og medbestemmelse. Det at verden aldri blir helt ferdig, at det hele tiden er noe som er ugjort og som må endres, åpner for menneskets inntreden og medvirkning i livet. Ja, det uavklarte og usikre er på mange måter det fri menneskets fødested.

Vitenskapen, med all sin empiriske og deduktive stringens er nyttig på mange områder, men i anvendelsens øyeblikk, i det de konkrete endringene skal skje, kastes mennesket tilbake på sin egen dømmekraft, sin egen tro og overbevisning. Det går altså ingen trygg, enkel og ubrutt linje mellom generell informasjon og kunnskap, til en endring uten risiko. Derfor må vi lære oss å leve med usikkerhet som en del av mennesket grunnvilkår. Drømmer om en absolutt sikker verden har derfor ikke ha plass til det feilbarlige mennesket. Kanskje det er den drømmen vi er i ferd med å oppfylle i vår tid, der vi har håp om en dag å kunne kontroller alt på en sikker måte? Skulle vi lykke å komme dit, er det en ting som er sikkert, da har vi alle tapt.