Serendipity betegner berikende øyeblikk i livet der en finner noe en verken søkte eller så komme. En leter etter noe helt spesielt, men finner noe helt annet, noe en ikke visste om i utgangspunktet. Slike øyeblikk er avgjørende for nye og kreative vitenskapelige løsninger, ikke bare innenfor medisin og teknologi, men også for enkeltmenneskers søken etter ny erkjennelse og kunnskap.

Serendipity er et konstruert ord med bakgrunn i et gammelt eventyr om tre prinser fra landet Serendip, muligens et gammelt arabisk navn på det nåværende Sri Lanka. Horace Walpole, en engelsk historiker og arkivar (sic!), skrev på 1700- tallet om disse prinsene og deres underlige evne til å gjøre uventede og makeløse oppdagelser. Fra dette eventyret stammer så ordet serendipity og som vi på norsk kan oversette med flaks, tilfeldighet eller lykketreff.

Alexander Fleming, den britisk legen som først oppdaget penicillinets bakteriedrepende egenskaper, er i litteraturen brukt som et slags kroneksempel på nettopp et slikt funn. Vel tilbake fra en lang ferie fant han ved en tilfeldighet, at muggsopp drepte bakteriene i noen glasskåler han hadde ryddet unna før ferien. Dette resulterte etter hvert i utviklingen av antibiotika.

En annen brite, innenfor et helt annet fagområdet, kardinal John Henry Newman, var også opptatt med denne serendipity-tematikken. Han beskriver situasjoner der en leter etter bøker på biblioteket. Plutselig finner man en bok som en ikke visste var skrevet, med en tematikk som uventet nok åpner for en ny og berikende erkjennelse. Nettopp dette uforutsette innholdet, som en ikke hadde kunnskap nok til å lete etter, kaster plutselig nytt lys over innfløkte spørsmål en har bakset med i mange år.

Så er spørsmålet, er dette bare flaks, er det bare tilfeldigheter som gjør at mennesker snubler over slike makeløse oppdagelser? Til dette fremhever Aristoteles et interessant poeng. Han siterer Agathon, en av datidens diktere som sier at praktisk kunnskap har en forkjærlighet for tilfeldigheter, og motsatt, at flaks og tilfeldigheter har en forkjærlighet for de med praktisk og teknisk kunnskap. Altså, selv om serendipity er forbundet med tilfeldigheter, så vil det, slik tilfellet var med Flemming, være knyttet til erfaring og innsikt opparbeid gjennom lang tid, og da i kombinasjonen med et åpent, undrende og nysgjerrig sinn. Louise Pasteur, han med pasteurisering av melk og medisin mot hundegalskap, fremholder noe lignende, nemlig at lykken eller den gode tilfeldighet favoriserer mennesker med åpne og mottagelige sinn.

Serendipity handler derfor ikke bare om rent tilfeldighet, det er noe mer inne i bildet. Det jeg lurer på er om disse magiske og berikende øyeblikkene, med mulighet for kreative og nyskapende oppdagelser, er truet nå om dagen? Siden serendipity er avhengig av erfaring og kunnskap, i kombinasjonen med et våkent og nærværende blikk, hva skjer da i en pedagogisk kontekst der rommet for undring og ettertanke stadig mer fylles av et ferdigpakket kunnskapsinnhold? Kan det være at fokus på læringsmål og kvalifikasjonskrav tetter til rommet der det tilfeldige kan finne sted, og i tillegg, sløver blikket for det tilfeldiges iboende muligheter? Er Espen Askeladd , han som til stadighet snubler over den ene tilfeldige hendelsen etter den andre, fortsatt oppfattes som en sinke og en uønsket type i en effektiv og målrettet verden?

En annen utfordring kommer fra det som omtales som «ekkokammeret». Alle søk på nettet genererer fremtidige resultater som ligger i forlengelsen av det første søket. Slik fanges nysgjerrighet av relaterte svar som følger en i månedsvis, for ikke å si årevis etterpå. En fanges i en boble der det uforutsette langt på vei er temmet av algoritmens lineære kalkulasjoner.  I tillegg har vi lett for å ta inn bare det som interesserer oss. Vi redigerer vår verden på en måte som beskytter oss mot annethet, mot mangfoldet. Vi møter på den måten bare våre egne tanker og ideer i stadig nye utgaver, uten at det er noe reelt brudd, noe som kan bryte inn tilfeldig eller mer på slump.

Siden åpenhet og undring er nøkkelen til nye oppdagelser samt en forutsetning for kreativitet, må vi fremelske evnen til å være åpne, årvåkne og avventende. En slik holdning til livet og omgivelsene, kan i seg selv ikke skape de makeløse øyeblikkene, men vil være en forutsetning for at de kan finne sted, og ikke minst, at vi oppdager dem når de plutselig er der.