Er skolen blitt stedet der gårsdagens forfeilede politiske strategier skal løses? Gjøres elever og lærere ansvarlige for hva politikere selv ikke har klart å gjøre noe med? Er politiske og markedsøkonomiske problemer i ferd med å fortrenge genuint pedagogiske oppgaver i skolen? Det kan virke slik. Skolen får i stigende grad oppdraget med å ordne opp i tidligere generasjoner miserer. Integrering, demokratisering, klimakrise, fremtiden etter oljen, nasjonal konkurransekraft, velferdsstatens fremtid er alle spørsmål voksengenerasjonen må ta ansvar for, men som verken politikk eller markedskrefter helt klarer å håndtere.
Problemstillingene dumpes fra det politiske sakskartet, ned i skolens fagplaner. Det er ikke lenger Stortinget som sitter med ansvaret, det gjør dagens elever og lærere. Den tyske krigsteoretiker Carl von Clausewitz forstod krig som en annen måte å drive politikk på, nå synes skolen å få noe av den samme politiske funksjonen. Skolens oppgaver dikteres av fortidens uløste problemer. Det er som om å våkne etter en fest der den som har rotet mest har gått hjem. Den som sitter tilbake, må ta regningen og oppvasken.
Barna må betale for friheten vi voksne har tatt oss, for våre manglende evner til å løse problemer vi selv har stelt i stand. Barnas muligheter til å utvikle sine særegne ressurser, eller forfølge egne drømmer og forventinger, blir da betydelig svekket. Fedre og mødre spiste sure druer og barna fikk dårlige tenner, som det heter så treffende i Det gamle testamentet. I stedet for å kunne rette blikket mot fremtiden, blir de fanget av fortiden. Den fornyelse som ligger i barna, og som en gammel og slitt verden så sårt trenger, undergraves og svekkes. Barna og de unge er ikke kalibrert til å bære de voksnes byrder. Mange ender opp som trette og utslitte før livet egentlig har kommet i gang.
Når skolens oppgave, og dermed også elevenes og lærerens rolle på den måten endres, endres også måten en tenker om ledelse og utvikling av skolen som helhet. Det er dette vi synes å ane konturene av i vår egen tid. Skole og utdanning må ledes og drives på samme måte som en hvilken som helst annen bedrift i samfunnet. Det gjelder å være produktiv, effektiv og konkurransekraftig. Dette sikres best ved konkurranseutsetting. Ved å la skolene konkurrere om de beste elevene, den beste råvaren, the human capital, vil konkurransen i seg selv føre til bedre læringsresultater. «Læringsresultater» er den felles europeiske valutastandarden innenfor skolen, slik Euro er det innenfor det økonomiske systemet. Det er læring som felles valuta som gjør det mulig å konkurrere på den europeiske skolebørsen, drevet at voksnes behov for å vinne i det store økonomsike spillet.
Den pedagogiske fagtradisjonen, med dannelse og oppdragelse i sentrum, fortrenges da gradvis av brennende politiske og økonomiske problemer. Utviklingen bryter med det skolen i utgangpunktet var tenkt å være. Skolen, slik vi kjenner den fra den antikkens verden, hadde en diametralt annen rolle. Skolen skulle den gangen være et frirom, et pusterom, et sted der den nye generasjonen skulle frigjøres fra de voksnes politiske og økonomiske maktspill. Skolen skulle gi alle en sjanse til å møte sin egen generasjon som likeverdige, uten å hefte ved de økonomiske, sosiale, etniske eller kulturelle forskjellene som ellers styrte livet i hverdagen. Som likeverdige la de i sin lek og undring, grunnlaget for det gryende demokratiske livet i bystaten.
Dette speils i selve ordet «skole». Det kommer av greske «schola» og betyr direkte oversatt «fritid». Altså, skolen representerte en tid og et rom der barnas egne iboende krefter og ressurser skulle få utspille seg fritt, og samtidig, frikoblet voksenverdens iboende problemer. Her gjaldt det å gi rom for undring og nysgjerrighet. Gjennom lek og spill skulle evnene til å leve sammen odles og bygges. Ferdigheter innøvd i lek skulle senere utøves i det konkrete livet.
Mitt håp er at vi kan gjenfinne noen av skolens røtter på dette punktet. Vi må gjøre skolen til en friplass frikoblet de politiske og økonomiske problemer som voksenverden sliter med. Vi må sette eleven fri til å forme sin egen fremtid, i samspill med kunnskapstradisjonene skolen har ansvar for å føre videre, og som lærerne er satt til å forvalte. Elevene er ikke kunder, de er mennesker som trenger kunnskapen skolen forvalter til å tolke, forstå og forme sitt eget liv, i relasjon til den verden de selv etter hvert skal ta ansvar for. Skal de klare det, må vi voksne rydde opp etter oss selv, uten å legge ansvaret for våre egne feiltrinn over på neste generasjon.
Ja nå får ungene våre det midt i trynet – regningen etter blind tro på PISA-tester og puslete læreropprør siste 25 årene. Den politiske høyresidens ideologi om at markedskreftene er veien til frelsen har skapt nye normer i skoleverket ledet an av Kristin Clemet og videreført av Sanner og Røe Isaksen. “Lekteorien” er blitt et skjellsord, og ungdommene våre ender opp mer engstelig for å trå feil enn å fokusere på å ta ansvar.
Jeg lar meg friste til å gjenta meg selv fra en tidligere kommentar: “Send ungene til Steinerskolen!”