Samfunnet var tidligere pliktbasert, nå er det blitt rettighetsbasert, sier den svenske forfatteren Göran Rosenberg. Egeninteressen, som er kjernen i en rettighetsbasert tenkning, rykkes i forgrunnen på en langt mer markert måte nå enn tidligere. Paradokset er at denne utviklingen truer vår felles fremtid. Det at jeg kan kreve min rett, avhenger av at noen gjør sin plikt. Dersom ingen lenger kjenner noen plikt til å gi meg det jeg har krav på, faller bunnen ut av mitt krav om å få min rett.

Den dagen jeg krever min rett, men ingen føler seg forpliktet til å gi meg min rett, vil jeg rope forgjeves etter mine rettigheter. Retten forutsetter plikten. Uten et minstemål av en felles forpliktelse, vil rettighetstekningen miste sitt innhold. Jeg har som barn rett på en god og sikker oppvekst, men hva om ikke noen voksen føler seg forpliktet til å gi meg det? Jeg har som borger krav på beskyttelse fra samfunnets side, men hva om ingen vil beskytte meg? Som eldre har jeg både krav og rett på pleie og omsorg, men hva om ingen føler noen forpliktelse til å pleie meg? Det jeg har rett på og som jeg ikke kan gi meg selv, må jeg stole på at noen andre vil gi meg. Men der alle er blitt seg selv nok, finnes ingen appellinstans, alle har nok med sitt. Som Rosenberg sier det: Vår kultur er forankret i 10 bud eller forpliktelser, ikke i 10 rettigheter. En rettighet som ingen respekter, har ingen verdi. Intet fellesskap, ingen organisasjon eller nasjon kan bygges ensidig på rettigheter.  

For å opprettholde samfunnet må vi bevare respekten for det som strekker seg utover egeninteressen. Mens plikten holder grensene mellom mennesker åpne, vil kravmentaliteten lukke de samme grensene. Humanitet og menneskelighet hviler derfor i en felles forpliktelse på hverandre. Truer plikten med å forsvinne, undergraves noe av fundamentet for livet. Denne trusselen kommer fra mennesker og miljøer, ledere og organisasjoner, som bare har sitt eget ve og vel for øye. Rett nok vil vi i en periode kunne vegetere på en gammel pliktkultur, men bare for en stund, så vil det hele forfalle til en tilstand av ensomhet, oppløsning og alles kamp mot alle. Et menneske som lever uten bånd til andre mennesker, og dermed uten forpliktelse overfor noen eller noe, vil gå til grunne i ensomhet, sier Rosenberg. Bortfallet av forpliktelse gir mennesker større frihet. Frihetens pris kan her være høyere enn det en først hadde kalkulert.

 I uoversiktlige og vanskelige tider vil felles forpliktelse bidra til stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, både for en selv og for andre. Det å forplikte seg på andre, kan altså virke begrensende og hemmende, men samtidig er det dette som holder oss som enkeltmenneske og fellesskap sammen. Forpliktende løfte om felles ansvar styrker vår individuelle integritet og å opprettholde våre kollektive relasjoner. Det gjør at fremtiden, tross all usikkerhet, likevel har noen faste holdepunkter. Plikten binder mennesker sammen i møte med en ukjent og uforutsigbar fremtid. Tryggheten i denne forpliktelsen kan paradoksalt nok gi oss en mer slitesterk frihet og en større glede, enn den friheten og gleden vi trodde vi skulle finne i en ensidig rettighetskultur. Plikten er i så måte langt bedre enn sitt ofte negative rykte.