Debatten om høflighet i VG for et par uker siden, viser at et ord som lenge har vært stuet bort i kulturens antikvitetsavdeling, likevel syns å ha en gryende relevans. Selv om frykten for ytre former og ritualer har preget de par siste generasjoner, er det som om stadig flere ser at gode rammer er nødvendig for å bevare et godt innhold. Dagens fredagskommentar vil vise at høflighet er banal i sin enkelhet, men på samme tid fundamentalt i sin virkning. Derfor en liten gjennomgang av høflighetens innhold, vesen og funksjon.

Vi har lenge hatt en klokketro på en slags naturlig og spontan ekthet som skal vokse frem uavhengig av ytre krav og former. Min erfaring er likevel at en porsjon høflighet er å foretrekke fremfor den ”spontane og ekte” væremåten vi nordmenn ofte fremviser i det offentlige rom, enten det nå er på ferie eller i den daglige omgangen med andre i eget land. Høflighet gjør nemlig at vi oppfører oss som om vi var gode mennesker, selv om vi i øyeblikket verken er det eller ønsker å være det. Gjennom høflighet etterligner vi den gode moral, selv om vi innvendig slett ikke har særlig høyverdige og gode følelser. Selv om vårt sinn og våre følelser ikke alltid er med på notene, vil den takt og tone vi fremviser være til beste for våre omgivelser. Det går nemlig an å gjøre godt selv om vi ikke alltid føler godt. Ved å etterligne de gode gjerninger kan vi på sikt utvikle evnen til godhet. En slik godhet, selv om den mer er en konvensjon og en ytre gest, vil kunne skape gode frukter til glede både for oss selv og våre medmennesker.

Høflighet er likevel aldri tilstrekkelig i seg selv. Høflig fremferd er som reisverket i et hus. Alene utgjør reisverket ikke huset, men huset forutsettes reisverket. På den måte er høflighet ikke er tilstrekkelig, men utgjør en forutsetning for den videre dannelse av et moralsk menneske. Høfligheten må fylles av omsorg og omtanke ellers forblir den bare et skall. Målet er at nettopp dette skallet, dette reisverket skal fylles og ikles dyder som trofasthet, rettferdighet, barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet. Det moralske ansvaret ligger i at en på sikt bringer det ytre uttrykk i samsvar med grunnleggende etiske verdier. Det vil kunne ta tid, men med en porsjon høflighet spiser en ikke hverandre opp i påvente av at en skal bli et bedre menneske. Om vi i håndtering av konflikter i samliv og arbeidsliv hadde maktet å fremvise en porsjon høflighet, ville trolig langt flere innbitte og ødeleggende konflikter kunne blitt løst. Her sitter vi alle i skjøre glasshus der det singler nok så høyt rett som det er.

Grunnlaget for høfligheten legges i barneårene. En kan ikke forvente at barn skal forstå abstrakte verdier. Derfor er høflighet i stor grad knyttet til den gode vane skapt gjennom drilling, terping, en salgs høflighetens disiplinering. Dette er et viktig perspektiv på oppdragelse. Høflighet er ikke noe som vokser frem spontant og naturlig av seg selv, det må læres over tid. Den gode vane, innøvd over lang tid, blir da et forstadium til det modne og reflekterte moralske liv.

Vennlighet

Noe av problemet vi i dag står overfor er at denne ytre drillingen av gode vaner er blitt forsømt, ja, mange ganger nærmest sett på med forakt. Fraværet av elementære ferdigheter når det gjelder høflighet og takknemlighet har gjort både undervisning og oppdragelse svært så komplisert. Et læringsmiljø uten et minstemål av høflighet sparker beina under selv de beste pedagogiske modellene. Høflighet er derfor banal i sin enkelhet, men på samme tid fundamentalt i sin virkning. Høfligheten har sitt utspring i den daglige terping av gode vaner, men strekker seg videre mot de fundamentale områder i livet der humanitet og menneskelighet formes, næres og opprettholdes. Skal vi altså bevare det beste i vår kultur, må det etableres noen beskyttende rammer nettopp for disse verdiene. Høflighet er på den måten et slags humanitetens rammeverksted. Rammen er ikke bildet, likevel krever et godt bilde en god ramme, om det skal bli bevart.