Negative sider ved dagens ungdomskultur gjør at mange vil hevde at voksensamfunnet har mislykkes i å oppdra de unge inn i samfunnets bærende verdier. En slik vurdering høres riktig ut, men trenger ikke være det. Det kan like gjerne være at voksensamfunnet bare så alt for godt har lykkes i å føre de unge inn i sin egen kultur, en kultur preget av materialisme, åndelig forfall og overdreven individualisme.
I så måte er det ikke sosialiseringen det er noe galt med, men heller de verdiene voksensamfunnet de facto formidler gjennom sitt liv og sine holdninger. Kommende generasjoner sosialiseres ikke gjennom festtaler eller politisk selvskryt. Heller ikke de beste lærebøker eller de mest detaljerte fagplaner vil automatisk føre til at vi lykkes med vår oppdragelse. Den viktigste sosialisering skjer gjennom hverdagslivets tilsynelatende små og uvesentlige valg og prioriteringer. Det er andre mennesker, mer enn teknologi og økonomi, som har den sterkeste påvirkningskraften, på godt og vondt.
Det er derfor viktig å spørre: Hvor er de voksne idealene, heltene og personene som kan synliggjøre en bedre verden, livsbejaende verdier og som i tillegg kan vise at voksenlivet er noe å streve etter? Hvor i det politiske og økonomiske, akademiske og intellektuelle, kulturelle og kirkelige miljøet finnes det troverdige og voksne forbilder, som kan gi den oppvoksende slekt hjelp til å formulere nye drømmer, visjoner og forhåpninger? Kanskje er det vi kaller et ungdomsproblem, vel så ofte et voksenproblem?
De unge trenger modeller for sitt liv, de trenger helter. Det har de hatt, men tydeligvis ikke gode nok. Fremtidens omfattende og krevende utfordringer kan aldri løses av de unge selv. Bare gjennom en felles krafttak der vi alle, unnsett livsfase, er engasjert i arbeidet med å skape en bedre fremtid, kan vi lykkes i dette.
Om ikke annet for egoistisk egennytte, bør dette spørsmålet oppta oss. Som voksne rykker vi stadig fremover i køen. En dag er vi blitt samfunnets eldre, og selv blitt en del av den ”fryktelige” eldrebølgen som truer med å skylle over velferdssamfunnet. Hvem gidder da å pleie en generasjon eldre som knapt har giddet å pleie andre enn seg selv? Det gamle ordtaket om at ”som en reder så ligger man”, kan få ganske så bokstavelig betydning akkurat her. Hvem stikker innom til gamle som stakk av fra den oppvoksende slekt? Hvem orker å rydde senger og mate gamle mennesker, som selv dro den økonomiske stigen opp etter seg da de var ferdig i arbeidslivet? Generasjonssolidaritet er viktig, men krever langt tid å bygge opp og kort tid å rive ned. Oppdager vi verdien av et slikt arbeid på tvers av generasjonene, kan vi bidra til å gjøre livet lettere både for unge og eldre. Og kanskje, når alderdommen til slutt kommer også for vår del, at vi da ligger litt bedre, er litt mindre ensom og litt mer en del av et levende og omsorgsfullt fellesskap enn vi ellers hadde vært.
