Medusa i filmen Clash of the Titans (2010)

Den styrke og intensitet som preger enkelte arbeidskonflikter nå om dagen virker skremmende. Konfliktløsende tiltak synes heller å forverre enn forbedre situasjonen. Løsningsforsøkene låser partene til hverandre i en utmattende og utarmende runddans. Spørsmålet er om det på et punkt er bedre med en slags tilgivelsens resignasjon, heller enn å kjempe videre for å finne den endelige løsningen? Dette er ikke bare inspirert av forrige ukes fredagskommentar om tilgivelse, men også av noen sentrale litterære tekster i vår kulturhistorie, som jeg i den siste tiden har vært opptatt av.

I Dantes Guddommelige komedie møter Dante og hans ledsager Vergil en av de farligste motstanderne som finnes i hele helvete, nemlig de tre gorgoner-søstrene. Den farligste av dem heter Medusa. En hver som ser på Medusa og hennes slanglignende hår, vil bli forvandlet til en steinstøtte. I møte med Medusa ber derfor Vergil Dante om å snu ryggen til henne, se vekk og holde hendene for øyne. I tillegg legger Vergil sine egne hender opp på Dantes for riktig å gi han en ekstra beskyttelse. Bare det minste blikk på Medusa ville gjøre at Dante aldri vil komme videre i livet, han ville blitt forvandlet til en steinstøtte.

Tematikken har klare paralleller til fortellingen om Lots hustru i Det gamle testamentet. Idet de flyktet fra Sodoma og Gomorra og de ødeleggende forholdene som preget disse byene, klarer ikke Lots hustru å la vær å snu seg og se seg tilbake. Dermed ble hun forvandlet til en saltstøtte. Hun ble så tiltrukket av det vonde bak henne, at hun ikke kunne la være å ta et ekstra kikk på det.

En siste tekst er Georges Bernanos’ bok med tittelen Under Satans sol. Dette er historien om presten Abbé Donissan som er lidenskaplig opptatt med å bekjempe det onde i menneskelivet. I en gitt situasjon lykkes han i kampen mot djevelen, men oppildnet av fremgangen klarer han ikke å stoppe. Han vil en gang for alle virkelig ta rotta på djevelen og hele hans vesen. Forsøket på å komme til bunns i ondskapen og finne den endelige løsningen, blir likevel hans bane. Det trekker han videre inn i mørkets gjerninger og hele hans menneskelighet står til slutt på spill.

Igjen, på et punkt i en konflikt må en stoppe opp, vende om, gå i en annen retning og ikke se seg tilbake. Vi lever i en tid der vi alltid trenes til å gå inn i konflikter, det kan være nødvendig og viktig. I dag meldes likevel et annet perspektiv, nemlig å gå ut av konflikten. Det å bli værende i en aggressiv og opprivende konflikt for lenge, kan gjøre at en ikke er i stand til ikke å komme videre i livet. En mister i konflikten noe av sin menneskelighet og blir forvandlet til en stein eller en saltstøtte som jo for alltid blir stående på samme stedet. En mister evnen til spontanitet og glede, en klarer ikke lenger å ta initiativ eller ta nye viktige steg videre i livet. En blir kvernende rundt det som skjedde, uten noen gang å kunne legge det bak seg. Fristelsen til å snu seg tilbake i et forsøk på å finne den endelige løsningen på konflikten, blir for stor. En klarer ikke å gi slipp på fortidens urettferdighet i tilgivelsens og forsoningens navn.

Dette viser noe om at en av våre største fiender finnes inne i oss selv. Medusa finnes i noen av livets mørkeste kroker. Blir vi stirrende inn i dette mørket, kommer vi aldri videre. Vi må derfor vende det onde ryggen og åpne blikket for det som tross alt finnes av goder og takknemlige ting andre steder i livet. Det er noe av denne livsvisdommen som ligger i en gammel

St Olav Austevold kyrkje 1450

middelalderskulptur som vi finner i Austevoll kirke i Sunnhordland. Her ser vi St Olav tråkke en drage under foten sin. I dette ligger det at St Olav er i ferd med å bekjempe det onde. Likevel, den onde dragen har til forveksling et ansikt som ligner på St Olavs eget ansikt. I dette paradokset ligger den innsikt gjemt, nemlig at han selv er sin egen farligste fiende. Den farligste motstanderen i en konflikt er derfor ikke den andre, men en selv og sin egen uforsonlighet.

Derfor, i neste konflikt du er i er det viktigste kanskje ikke å trenge lenger inn i konflikten, men tvert om å vende om å se en annen vei. Slippe den andre selv om du har flere høner å plukke med vedkommende. La fare hen la gå. Fortsett fremover, ikke snu deg tilbake. Livet har så mye mer å by på enn det å fortape seg i Medusas skremmende, men akk så tiltrekkende skikkelse.