Sist fredag var vi så vidt inne om Sofokles skuespill Antigone fra 442 f.Kr. Stykket ble brukt til å vise hvordan de beste ønsker om å sikre sikkerheten for seg selv og sitt fellesskap, likevel kan ende i en katastrofe. Denne teksten, som har vært til inspirasjon for tenkere helt opp til vår egen tid, fortjener en litt mer utførlig gjennomgang. Her kommer den.

Stykket forteller om Theben, en bystat der det har brutt ut borgerkrig. Kong Ødipus har gått i eksil og overlatt byen til sine to sønner. Disse ender opp i en uløselig konflikt og en borgerkrig er uunngåelig. Polyneikes, den ene av brødrene angriper byen med fremmede styrker, noe som resulterer i at begge brødrene blir drept. Creon, den nye kongen og lederen for de militære styrkene, er nå opptatt av å sikre byen og borgernes fremtid. Han utsteder en lov som sier at den som begraver Polyneikes som ligger død utenfor bymuren og er et bytte for åtseldyrene, selv ville måtte dø. Ingen skal kunne hjelpe en fiende uten å måtte bøte med livet. Den interne moralen og samholdet må skjepes for å ivareta felles sikkerhet, styrke og slagkraft. Antigone, Polyneikes’ søster, trosser loven og begraver sin bror. Selv om Creon er Antigones onkel og kommende svigerfar, holder han fast på lovens krav om at hun må dø. Skal bystatens sikkerhet gjenopprettes, kan en ikke fire på noen lov og ikke gjøre avvik selv om det rammer mennesker som står en nær. Med lov skal landet bygges og trygges.

De beste intensjoner om å sikre byens fremtid til tross, det er fokuset på sikkerhet gjennom regler og kompromissløs lovgivning, som til slutt bidrar til at det som skulle sikres likevel går tapt. Den dramatiske fortellingen ender slik greske tragedier gjør, i en fryktelig ulykke der etter hvert alle parter taper.

Stykket viser sikkerhetsbehovets sårbarhet og de beste intensjoners svakhet, selv nå målet er å sikre seg selv og fellesskapets interesser.  Hva er det da ved Creons legitime krav og regler som likevel gjør at det hele til slutt glipper og katastrofen blir verre enn noen gang? Et sentralt element i den greske tragedien er at fokus på sikkerhet lett kan ende i rigiditet og en blind tro på de sikkerhetsforanstaltninger en har innført. Fastholdelsen av forordningene blir ytterlige forsterket av frykt og dermed akselerer behovet for enda mer trygghet. Problemet er bare at mens den psykologiske opplevelsen av sikkerhet øker, så avtar likevel den objektive sikkerheten. Fokuset på sikkerhetstiltakene gjør at en mister helheten av syne og dermed for kompleksiteten i trusselbildet. Det som virker som et handlekraftig og besluttsomt grep om situasjonen, skjuler det faktum at en er blitt blind for andre og kanskje langt farligere sider ved den pågående konflikten. Det å forenkle problemet for å inngi sikkerhet, undergraver langsomt de verdiene en i utgangspunktet ønsket å beskytte.

Dette perspektivet har relevans inn i mange av dagens omfattende sikkerhetstiltak. På den måten viser det hvor slitesterke og relevante de gamle greske tragediene kan være, selv i en verden der vi tror oss å være kommet lenger enn noen annen sivilisasjon i historien. Kanskje stadig mørkere høstkvelder skulle brukes til å lese noen av de greske tragediene?  Hvorfor da ikke begynne med Antigone?