Å gi etterlater seg et tomrom. Et åpent rom eller en tom hånd er klar til å ta imot. Det er altså ved å gi at en kan få. Den som aldri gir, vil ha vanskelig for å (be)gripe noe nytt. Det å gi gjør en rik, det å fastholde gjør en fattig. Dette er noe av kjernen i gavens mysterium. Giverglede og sjenerøsitet åpner for mer enn det en alt har. Giverglede åpner opp for skjulte skatter.
Giverglede eller sjenerøsitet er på engelsk generosity av latinske genus som betyr kjønn. Kjønn i grammatikken kan kalles for genus. Kjønn har med det fruktbare å gjøre og det er nettopp dette som er sjenerøsitetens vesen, at den er fruktbar i sin virkning og at det vokser frem nye ting i dens nærhet. Sjenerøsitet er skapende og utviklende. I gleden av å ha fått noe en ikke kunne gi seg selv, blir mennesker kreative og oppfinnsomme. Uttrykket “å få til noe” har noe av denne gavens karakter og betydning. Der ingen er villig til å gi, der er det også vanskelig “å få til noe” siden ingen får noe som helst. Et fellesskap preget av sjenerøsitet er derfor et godt sted å være. Der skjer det en utvikling og en utveksling som skaper mer enn bare summen av enkeltdelene. Det skapes et overskudd av gode ting som ikke på forhånd kunne kalkuleres eller planlegges. Det er noe av dette overskudd av goder og byggende relasjoner som skjuler seg i gavmildhetens og sjenerøsitetens nærvær.
Dette viser samtidig hvorfor et fellesskap som er preget av griskhet, gnitenhet og misunnelse ikke blir noe godt sted å være. Der alle har nok med seg selv og ingen vil gi noe til andre, finnes det heller ingen ledige rom for nye gleder. Ingen plass der nytt vennskap og kjennskap kan spire og blomstre. Den som hele tiden kniper igjen, risikerer tvert om å sprekke til slutt. Faren er jo at en blir så glad i gavene som livet gir, at en bare vil ta imot, aldri gi videre. Det engelske ordet for gave, gift, skjuler en annen side av gavens hemmeligheter. Det er ikke tilfeldig at gift kan ha flere betydninger. En gave kan ødelegge og forgifte et menneske. Det skjer der en aldri vil gi noe videre. Dette er forstoppelsens problem. Selv den beste maten, vil, om den ikke til slutt slipper ut, forvandles til gift i kroppen.
I forlengelsen av denne tanken ligger fråtseriet som en dødelig synd. Fråtseri, som på latin heter gula, kan bety svelg eller strupe. Den som fråtser og bare stapper ting inn i sitt umettelige svelg , glemmer helt verdien av det en får seg gitt eller servert. Dermed mister en respekten for så vel giveren som for gaven. Grådige og gnitne mennesker kan i lengden aldri bygge noe sterkt fellesskap. Deres grådighet vil til slutt gnage over de bånd som binder fellesskapet sammen. Ensomhet og mismot blir resultatet.
En hver leder bør derfor passe seg for gjerrigheten og heller fremme et fellesskap preget av sjenerøsitet. Det er en verdi som i seg selv bygger og fornyer båndene til andre mennesker. I sjenerøsitetens nærvær fremelskes også det beste i den enkelte.
Så skal en likevel passe seg for å bruke gaver som et middel til å oppnå noe annet. Gjør en det, kan dobbeltheten i det engelske ordet gift på ny aktualiseres. Ledere som bruker kraften i gaven for å oppnå fordelaktige ting for seg selv, vil være i ferd med å forgifte gavens skapende vesen. Gaven forgiftes dersom den brukes som et redskap til å skaffe seg kontroll over andre. Det er dette som er kjerneproblemet i korrupsjonen. Et korrupt samfunn eller organisasjon er et forgiftet fellesskap. Gavene brukes i et rått maktspill der mennesker bindes på en umoralsk måte til giveren.
Dette viser at gaver og sjenerøsitet skjuler flere hemmeligheter. Her ligger muligheten for fornyet fellesskap preget av nyskapelse og glede. Ordet gave, som på engelsk er gift , minner oss likevel om en annen og dystrere hemmelighet. Gaven kan nemlig forvandles fra en fornyende til en ødeleggende kraft. Vi gjør derfor klokt i å fastholde og bevisstgjøre oss denne dobbeltheten som skjuler seg i gavens og sjenerøsitetens hemmelighet.
