Den tyske sosiologen Hartmut Rosa har skrevet en meget interessant bok om hvordan hurtighet og akselerasjon preger samfunnsutviklingen. En mulig bieffekt av de hurtige endringene, er at vi ikke lenger får tid til å lære av våre feil. Vi er ikke før ferdig med det ene, før vi skal over i det andre. Kravet om stadig endring og fornyelse gjelder på alle områder i livet. Dette gjør endringsledelse og omstillingsevne til sentrale begreper. Legger vi til at målet med mye av det som skjer er i organisasjoner nå om dagen, er å skape en lærende organisasjon, er vi ved kjernen av hva de fleste lederutviklingsprogram har som en viktig tematikk. Navn som Peter Senge og begreper som dobbelkretslæring, er sentral tematikk i rammene av slike programmer.
Idealet om raske og effektive endringer, der en lykkes i å implementere nye arbeidsformer og systemer, kan lett tildekke et viktig problemområde. Det er dette Hartmut Rosa så treffende avdekker. I en verden av raske endringer er at vi fanget i en utvidet eller ekspandert nåtid, uten forpliktende forbindelse med fortiden eller fremtiden. I skolen er det modulisering som gjelder. Nytt stoff presenteres kontinuerlig, en vil jo ha rask fremgang og det gjelder å nå de oppsatte læringsmålene så fort som mulig.
Arbeidslivet preges av noe av det sammen. Nye oppgraderinger og endringer på de fleste nivåer for å stå bedre rustet i møte med en ukjent fremtid. De raske endringene undergraver det moralske ansvaret for det som var og det som skal komme. Ansvar for de forrige endringene, og de konsekvensene de fikk, pulveriseres. Det hele kan skrotes og legges bak, dess raskere jo bedre. På den måten kan rommet ryddes og gjøres klart til nye endringer. Dette skaper det Rosa kaller for det episodiske. Hver ny endring blir bare en ny og selvstendig episode, uten at den knytter an til eller viderefører handlingene eller hendelsene fra forrige episode. Du trenger ikke å ha sett den forrige episoden for å få utbytte av den neste. Hver endring er en avsluttet episode i seg selv.
Mangel på en slik sammenheng gjør noe med våre erfaringer og vår forhold til våre omgivelser. Dette er en uforutsett, men samtidig svært avgjørende bieffekt av hurtigheten, mener Rosa. Siden vi ikke lenger står i den samme situasjonen over tid, men hele tiden skal over i noe nytt, undergraves muligheten for det som gjerne kalles dobbelkretslæring. I det episodiske, idet vi hele tiden skynder oss videre, vil erfaringer og lærdom av feilene fra i går, ikke lenger ha noen korrigerende eller forbedrende kraft. Skal vi lære av våre feil, må vi nemlig være lenge nok i situasjonen der feilen ble begått. Da vil feilen kunne kaste nytt lys over våre rutiner og løsninger eller mangel på det samme. Negative erfaringer vil på den måten føre til forbedringer, dersom vi har tid til å være i det gamle. Uten denne langsomme tiden vil det hele bli en negativ, episodisk opplevelse, uten forankring i foregående. Dermed vil vi heller ikke kunne justere det kommende. Skille går mellom det som er forstått som en opplevelse, og det som med rette kan kalles en erfaring. Det er erfaringer vi lærer av og som kan hjelpe oss til forbedringer.
En slik hurtig verden, der erfaringer bare blir ubearbeide opplevelser, uten tid og mulighet til å reflektere over hva som gikk galt eller hva vi kunne gjort bedre, modnes ikke mennesket, vi blir liksom aldri helt voksne. Dette er et poeng hos den tyske filosofen Odo Marquard. Han mener det moderne mennesket sliter med å bli modent, det blir liksom aldri helt voksent. Han også knytter dette til tidens hurtighet. Vi blir alle som et barn som opplever hver ny endring som ny, ukjent og fremmed. En blir derfor lett skremt, usikker og utslitt i møte med det som skjer. Barnet mangler en reflektert erfaring som gjør det mulig å gjenkjenne det gamle i det nye. Selv hvor gamle og grå vi blir i håret, sier Marquard, forblir vi likevel i en slik verden «grønnskollinger». Modning og utvikling forutsetter en viss grad av langsomhet og tilstedeværelse.
I lys av denne refleksjonen ser vi at endringsledelse er langt mer komplekst enn vi først skulle tro. Lederen spiller riktignok en rolle, men en liten birolle i det store bildet. Endringer og forbedringer hos organisasjonen, så vel som hos den enkelte, handler om evnen til å være tilstede i noe over tid. Kravet om effektivitet og ønske om raske forbedringer, kan på den måten være det største hinderet for at nettopp noe slikt kan skje. Tempoet og omstillingstakten kan i seg selv bli et hinder for utviklingen av en lærende organisasjon, men også med tanke på en fornyelse av profesjonen. Nothing remains the same but nothing essentially changes, som Hartmut Rosa så treffende formulerer det.
