Sist fredag var fokuset den konsumerende student. Nå rettes søkelyset mot min egen stand, lærerstanden. Hvor mye rent mel har vi i posen av akkumulerte kunnskap og erfaringer vi forsøker å formidle til våre studenter? Kanskje mindre enn vi tror.

Alice i Eventyrland, som går på en kino nær deg om dagen, gir en viktig ansats til en selvkritisk betraktning omkring lærerens liv og levnet.  På sin vei gjennom skogen går Alice seg vill. Hun er der mange studenter befinner seg, nemlig i et forvirret øyeblikk i et av livets store veikryss uten å vite hvor en skal gå videre. I denne situasjonen møter Alice Cheshirekatten.  Alice søker Cheshirekattens hjelp for å finne veien videre, men uten at hun lykkes noe særlig med det.

Alice: Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg å finne veien?
Cheshirekatten: Vel, det avhenger av hvor du har tenkt deg?
Alice: Å, akkurat det betyr ikke så mye, så lenge jeg…
Cheshirekatten: Da betyr det heller ikke så mye hvilken retning du går.

http://www.youtube.com/watch?v=n1UdpSCTtmU&feature=related

Selv om veiledningssamtalen ikke gir noe særlig avklaring (hvem har vel ikke opplevd det som student?) er det et annet problem som plager Alice vel så mye, nemlig at kattens kropp hele tiden forsvinner mens hun snakker med han. Hans snakkende og smilende munn er der, men ellers er der ingen kropp, bare no-body. Denne kroppsløse kommunikasjonen forvirrer Alice og gjør henne enda mer usikker og redd.

Ting tyder på at denne samtalen på en litt for treffende måte fanger opp et tiltagende pedagogisk problem ved universitets- og høyskolesystemet i dag, nemlig fraværet av lærerens person. Det synes som om det i stigende grad drives en kile inn mellom kunnskap og kunnskapsbæreren, noe som gjør kunnskapen kroppsløs og likheten mellom lærere i det høyere utdanningssystemet likere Cheshirekatten enn det som godt er.

Det strømmer mengder av informasjon ut av den digitaliserte kunnskapens smilefjes, men den som skulle representere denne kunnskapen i sin egen kropp i form av en konkret holdninger og handlinger forsvinner hele tiden. Det blir mye informasjon, men lite formasjon eller dannelse av slikt. Som jeg selv antydet det i min bok Seierens melankoli fra 2003, den verdensvise veven www vever lite slitesterke klær til ensomme og forhutlede mennesker som savner dypere menneskelig kontakt (se spesielt sidene 163-4 om kroppsløs humanisme og ditto læring).

Vi står her overfor et aspekt ved (ut)dannelsen som har forgreninger inn i en større pedagogisk problemstilling, nemlig fraværet av noen å etterligne. Dette er et perspektiv på danning som i stor grad har vært fraværende i nyere pedagogisk debatt. En av dem som fornyet tanken på etterligning eller etterfølgelse, det som på latin kalles imitatio etter greske mimesis, er den danske filosofen og teologen Peter Kemp. Med støtte i både Paul Ricoeur og Hans Georg Gadamer viser Kemp hvordan den andres liv, lærerens liv, nærmest er en forutsetning for en mer omfattende dannelsesprosess. De fleste former for læring, også på et høyere nivå, er knyttet til former for etterligninger. En ting er kunnskapens mer kognitive aspekter, det kan en alltids formidle gjennom digitaliserte, kroppsløse medier, men de bærende holdningene til kunnskap, gleden over å lære, motet til å stå på også når det butter imot, behovet for å stole på noen som har gått veien før, finnes ikke digitalisert, det finnes kun hos lærere av kjøtt og blod, hos some-body.

Kanskje forenes den konsumerende student i en kroppsløs læringskontekst med den fraværende læreren i en ulykksalig felles glede? Studenten kan laste ned den digitaliserte kunnskapen til sine maskiner, mens lærerne på sin side bare kan tastetrykke sin kunnskap over til studentene og på den måten få frihet til å trekke seg tilbake for å skrive og publisere sine artikler og bøker. Skal lærerne få penger til videre forskning, må en på et punkt få kvittet seg med studentene. På den måten møtes den konsumerende student og den publiserende lærer i et favntak som til forveksling ligner et dødelig kvelertak. Den aktiv publiserende lærer og den konsumerende student veves (www?) inn i et symbiotisk forhold der studenten får sine relevante ting og læreren sin tid for seg selv.

En liten fredagsbonus:
Den nå avdøde Hans Georg Gadamer ble i sin tid intervjuet av tysk fjernsyn. Dette intervjuet finne på youtube. Den lykkelige student som fortsatt husker noe av sin tysklærdom kan her få et utrolig sympatisk og spennende møte med en av det 20. århundrets viktigste tenkere. En tenkers tanker som er verdt å etterligne, ikke i reprodusert form, men som en nyskapende etterligning.

http://www.youtube.com/watch?v=yPsnAbbwIz0