Følelsene inngår som en integrert del av godt og klokt lederskap. Likevel, følelser er tvetydig. De kan drive oss til beste, men også noe av det verste i våre liv. Å forstå følelsers egenart og dynamikk er derfor viktig for en hver leder. I floraen av følelser velger jeg denne gangen bekymringsfølelsen, en gammel kjenning for de fleste av oss, vil jeg tro. Bekymringenes kilder er utømmelige og deres kraft allestedsnærværende. Ikke før har den ene viste seg å være grunnløs, så banker en ny på døren, og denne gangen er det virkelig alvor. At det gikk bra sist var kun tilfeldig.

«Så er det på’an igjen», for å sitere Jan Eggum.

Midt i alt opplever en  likevel en liten lettelse. Er alt på stell og alt fungerer vel, så er det i alle fall grunn til bekymring. Da er det helt sikker rett før noe gale skjer. Å bekymre seg føles å fungere preventivt. En er liksom klar når det uunngåelige likevel skjer. Kanskje er det noe av grunnen til at de er så slitesterke og gjør at de varer år etter år uten at de taper sin kraft?

I min gjennomlesning av Det nye testamentet ved hjelp av de klassiske språkene gresk og latin, var jeg her om dagen kommet til Filipperbrevet kapittel 4 vers 6. Her advares det, på samme måte som hos Bobby McFerrin, om nettopp å bekymre seg:

Listen to what I say
In life we have some trouble
But when you worry you make it double
Don’t worry, be happy, be happy now

Det var ikke først og fremst det greske ordet merimnao som fanget min interesse denne gangen, men det latinske sollicitus. Begge ordene betyr bekymring, men litt mer graving i den latinske ordboken avdekket noen interessante detaljer.

Verbformen sollicito betyr å sette i bevegelse, bekymre, engeste, forføre eller lokke. Adjektivet, sollicitus, som utdyper denne bekymrede væremåten, betegner en person som er svært oppmerksom, årvåken og omhyggelig detaljorientert. Det var her et lys gikk opp for meg. Mennesker som bekymrer seg er ekstremt opptatt av enkelte detaljer i en sak, men da ikke detaljer i alminnelighet, men de verste, de mest skremmende, truende og fatale. Når bekymringen setter inn, mister en altså oversikten over det store bilde. Alle mulige positive løsningene fortrenges og blir usynlige. En fortaper seg bare i de negative mulighetene. Selv om sjansene for at de skal slå til er uhyre små, betyr det ingen ting. De pumpes opp av våre egne følelser, slik at de til slutt fyller hele synsfeltet. Selv om det skremmende i utgangspunktet bare var en av mange muligheter, blir nå dette den eneste. Ikke rart at vi da blir fortvilet, for som Søren Kierkegaard sier, fortvilelse er ikke å se andre muligheter. Når det gjelder bekymringer, handler det så definitivt ikke om størrelsen. Her blir ikke en fjør bare til fem høns, her blir fjøren til slutt  til en hel kaklende hønsegård som holder en våken hele natten.

Andre, som ikke ser hønsegården, må være blinde og slett ikke noen å stole på. Det er nærmest en majestetsfornærmelse å påstå at verden er større enn det ene lille svarte hullet en selv sitter og stirrer ned i. Den som ikke har skjønt hvor stort dette bittelille hullet i virkeligheten er, har ikke forstått noe som helst.

Det er her det ligger. Det bekymrede mennesket fokuserer all sin energi, all sin tid, alle sine ressurser på dette ene svarte hullet og suges dermed tom for alle krefter. Det engelske ordet worry, som Bobby McFerrin bruker, utdyper problemet. To worry har en grunnbetydning som går i retning av å kveles. Bekymringene tar kvelertak på oss slik at vi til slutt knapt får puste. Ikke rart at en blir sliten, utmattet og motløs.

Jeg innser hvorfor min venn, hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen, sangeren Bobby McFerrin og apostelen Paulus, alle advarer mot bekymringens nedbrytende krefter. Tre grunner synes å tale for at de har rett. For det første, bekymring tapper for krefter en eventuelt kunne bruke til å endre situasjonen. For det andre, skulle det virkelig gå galt, trenger en i alle fall å spare på kreftene til å takle den egentlige krisen. For det tredje, skulle bekymringene vise seg å være grunnløse, noe det mest sannsynlig vil være, har en i alle fall ødslet med dyrebare krefter. Dette er krefter en kunne brukt til andre og langt mer byggende og skapende aktiviteter, til glede både for seg selv og andre. Slapp av, don’t worry, ta et steg tilbake slik at du igjen kan se det store bildet. I dette bildet viser det seg at verden alltid er større enn de svarteste og mest negative mulighetene. Siden der er flere muligheter, er der altså håp, ville Søren Kierkegaard trolig ha sagt.