Foreldre har ansvar, rett og plikt til å ivareta sine egne behov og sette grenser i forhold til barna. Hvis ikke foreldrene tar dette ansvaret, flyttes dette over på barna, sier den danske familieterapeuten Jesper Juul. Det store problemet er at barna verken har erfaringer, forutsetninger eller kompetanse til å overta dette ansvaret. Dette er ikke en unormal mangeltilstand eller svakhet ved barna, men tvert imot det som definerer dem som barn. Barna skal få lov å være barn, men det forutsetter at de voksne er voksne nok til å ta ansvar for seg selv.
Voksne som ikke fastholder egne behov og grenser, står i fare for å omformes fra oppdragere til servicepersonale, sier den danske familieterapeuten videre. En slik ansvarsfraskrivelse gjør voksne utydelige og bidrar på sikt til å undergrave barnets evne til sosial samhandling. Barn trenger voksent lederskap og nærvær. De trenger noen som beskytter dem mot å få for stort ansvar for tidlig i livet.
Barn som ikke møter slike begrensninger og som ikke har lært å ta hensyn til andres behov, vil i det praktiske livet vanskelig kunne fungere. Gjennom konflikt og motstand må en hele tiden lære å jenke seg til sine omgivelser. Det å kunne leve i friksjonssoner der ens egne behov ikke alltid kan tilfredsstilles er en del av det å bli voksen.
Modning og vekst skjer i møte med motstand. Uten denne motstanden som ligger i faste og forpliktende relasjoner, vil barna ikke utvikle ”sosiale muskler”. Alle som driver med fysisk trening vet at motstand og tyngde er nødvendig for å øke musklenes utholdenhet og yteevne. I en verden uten motstand, vil musklene svinne inn. Dette er problemet som astronautene sliter med. Fraværet av tyngdekraften gjør at de ikke får brukt musklene sine og dermed akselererer kroppens forfall.
Ettergivne foreldre, som ikke melder sine egne behov og grenser, skaper et vektløst univers for sine barn. Overgangen til den virkelige verden, en verden der tyngdekraften gjør alt mer komplisert, vil bli dramatisk for disse barneastronautene. Kjærlighet er ikke det samme som ettergivenhet. Til sann kjærlighet hører det at en til tider må si et bestemt nei.
Foreldre har makt. Få ting virker med ødeleggende enn når de som har makt later som de ikke har det, skriver Jesper Juul videre i sin bok Livet i familien. I familier der barna har tatt kontroll over økonomistyring, over den emosjonelle stemningen i hjemmet eller over den sosiale organiseringen av hverdag og fritid, der vil fellesskapet fort bli svært vanskelig. Et annet aspekt er at det heller ikke blir plass til andre voksne i slike familier. Barnas grenseløse nærvær og krav i forhold til sine foreldre, gjør at foreldrene ikke får rom og tid til å pleie vennskap med andre voksne. Dette øker foreldrenes, og dermed hele familiens, sårbarhet og ensomhet.
Det er derfor foreldrenes klare ansvar å forvalte sin makt og autoritet på en så tydelig måte som mulig. Til dette hører naturlig nok at makt utøves med respekt for barnas behov og ønsker. En slik nødvendig respekt og anerkjennelse innebærer at barnet behandles som et barn og ikke som en voksen. Ved at barna får være barn, legges grunnlaget for at barna en dag kan fremstå som trygge og troverdige voksne.
