Hva gjør vi når vi reiser? Reiser vi da primært til noe eller fra noe? Er det noe vi trenger å komme bort fra eller er det noe vi søker å finne? Ikke så lett å svare på, likevel reiser vi mer enn noen gang. Hva er det ved reisen som fascinerer oss? Og ikke minst, finner vi det vi leter etter eller unnslipper vi det vi forsøker å legge bak oss?
Selv om de fleste reiser med glede og forventing, innebærer reisen egentlig mange farer og utfordringer. På land, ute på sjøen og i luft er vi konstant omgitt av mange uforutsette hendelser. En hver reise har noe av risikoens mulighet ved seg. Dette skjuler seg da også i språket vi bruker om det å reise. Vårt adjø ved reisens begynnelse, er bare en omskriving av a dieu som betyr til Gud. Vi ønsker den reisende alt godt og overlater han eller henne til Guds varetekt så lenge reisen varer. Adjø så lenge er egentlig en liten velsignelse den andre får med seg på turen.
Det risikoaktige ved det å reise viser seg også på andre måter. Fare er det samme som å reise. Fare er likevel et tvetydig ord. Som verb betyr det å reise, men det kan også være et substantiv, en fare, altså noe truende og farlig. Kanskje er det derfor det heter å gjøre en erfaring, noe man lærer ved å utsette seg for fare ved å fare?
Det er likevel ikke bare norsk språk som har noe av tvetydigheten vevd inn i reisebegrepet. På engelsk heter det å reise to travel. Travel er et interessant ord som opprinnelig betydde hardt, møysommelig og krevende arbeid. Reisen krever noe av oss. Å reise kan være hardt arbeid. Dette svarer da også til det franske ordet for arbeid, nemlig travail. Det franske ordet, har som det norske og engelske, betydning av noe strevsomt, krevende og slitsomt. Ordet kan da også betegne en fødende kvinnes fødselssmerter. Uttrykket salle de travail betyr talende nok fødestue.
Det franske ordet travail finner vi igjen i norsk språk som travel eller travelt forstått som krevende og slitsomt. Fra norske travel og franske travail via engelske travel går det språklige røtter tilbake til latin. I romersk oldtid fantes det et torturinstrument som bestod av tre spisse påler som var drevet ned i jorden. Dette instrumentet ble kalt for et trepalium og betyr tre påler. Det latinske adjektivet trepidus, som er avledet av navnet på dette instrumentet, kan oversettes med ord som travel, fare, uro, bekymring. Dermed er den språklige ringen sluttet.
Det å reise har gjennom tidende vært forbundet med fare og møye, uro og bekymring, ja, til og med lidelse. Likevel fortsetter vi å reise. Vi reiser bort fra det kjente, bort fra det trygge og forståelige. Vi setter oss bevisst i situasjoner der vi er den fremmede og ukjente, der vi verken forstår språket, kulturen eller de lokale skikkene. Det er dette vi liker og bruker pengene våre på. Og igjen, hvorfor gjør vi dette? Er det en uro eller søken etter noe vi ikke helt vet hva er som driver oss til stadig å reise? Er en hver reise en form for pilegrimsreise der vi på tross av alt vi utsetter oss for, likevel må bryte opp og reise videre, koste hva det koste vil? Er det å bryte opp noe som ligger i vår menneskelige natur? Er det noe i denne faren vi utsetter oss for som det stabile livet ikke kan gi oss? Jeg vet ikke helt, bare at ordet adjø i lys av denne refleksjonen gir enda dypere mening.
