Forholdet mellom fornuft og følelser har alltid vært vanskelig, ikke minst for ledere som ønsker å gjøre gode beslutninger til organisasjonens beste. Skal lederen følge fornuften, eller skal en også lytte til det hjertet eller magefølelsen sier?  En seiglivet oppfatning er at følelser i stor grad er forstyrrende, og at de derfor bør elimineres når store saker skal avgjøres. En følelsesmessig nøytral og distansert holdning, vil da gi det beste grunnlaget for en god beslutning.

Til dette er det å si: følelser kan være ødeleggende for gode beslutninger, men å eliminere eller overse dem vil likevel være en fatal feilslutning. Mitt poeng er at fornuft alltid må alliere seg med følelsene, nettopp for at beslutningene skal være så rasjonelle og fornuftige som mulig. Følelsene er en viktig medspiller for fornuften, ikke minst der lederskap utøves i samspill med andre mennesker. Dette er et sentralt poeng i min bok Beslutningsvegring – et ledelsesproblem, som jeg skrev for en tid tilbake. Her er begrunnelsen for å fremheve betydningen av følelsene eller den emosjonelle siden ved et godt og klokt lederskap.

En leder som ikke regner med følelsene, kan lett forregne seg. Å overse følelsenes rolle i krevende forhandlinger og prosesser, vil kunne slå tung tilbake ved på et senere tidspunkt. Ledere som bare vurderer problemer og konflikter ut fra fornuft og rasjonell logikk, kan lett overse skjulte krefter og sammenhenger med stor betydning for det videre arbeidet. Et våkent øye for de emosjonelle sidene ved en sak, kan hjelpe lederen å bli bevisst avgjørnde momenter som ikke er beskrevet i noe sakspapirer eller i noen av de mange rapportene som foreligger i saken. Ofte rommer disse underliggende, ordløse og følelsesmessige impulsene en motkraft som gjøre selv den mest fornuftige beslutningen umulig å gjennomføre i praksis. Uten den bevegende kraften som ligger i emosjonene, vil selv de fornuftigste vedtak være uten slagkraft.

Det er derfor ikke nok å forta en grundig gjennomlesning av sakspapirene, en må lære seg å lese medarbeideres følelsesmessige register. Gjennom en økt bevissthet på disse aspektene, kan lederen fange opp sammenhenger som ellers går fornuften hus forbi. Evnen til gode beslutninger, og som nødvendigvis må være gjennomførbare i praksis, forutsetter at en har registret og tatt stilling til de viktigste følelsesmessige aspektene i saken på forhånd. Vedtak som ser fornuftige og gode ut på papiret, kan vise seg å være svært så dårlige i det videre arbeidet. Kvaliteten på en beslutningsprosess avgjøres ofte i etterkant, i implementeringsfasen. Hadde lederen lest seg inn på den emosjonelle siden ved saken, vil kanskje vedtaket sett noe annerledes ut, men likevel mer gjennomførbart i praksis.

Det hører også med til sakens natur, at medarbeidere som opplever seg sett og tatt på alvor når det gjelder de følelsesmessige aspektene, vil oppleve større lojalitet til både lederen og de vedtak som i fellesskap er gjort.