“Lacrimae rerum” – ordene står malt på veggen til Juno-tempelet i Kartago i Nord-Afrika. Det er latinsk og kan oversettes med «alle tings iboende tårer». I all vår streben, i all vår lengsel, i all vår elskov og ønske om lykke, finnes det en skjult tåre til stede. Selv det kjæreste vi eier vil en dag etterlate savn og tårer. Det gjelder menneskelige relasjoner så vel som materielle ting. Lykken er skjør og tåler ikke alltid trykket av våre forventinger. Alt vi er omgitt av tæres av tidens tann.
Den romerske dikteren Vergil lar Æneas møte «tåreordene» på tempelveggen i Kartago, og da under et bilde som skildrer Trojas fall. Æneas, en av Romas grunnleggere, er på vei fra Hellas til Italia i en liten båt. Han har flyktet fra hjembyen Troja etter at grekerne la den i grus. Med byens fall mistet Æneas alt han hadde satt sin lit til her i livet. Han rømmer fra krigens grusomheter som en båtflyktning over Middelhavet.
Selv om skriften på veggen rommer mye erkjent sorg, fyller den Æneas med håp. Ordene må være skrevet av noen som selv har kjent sorgen på kroppen, som selv har kjent at tårer er salte, tenker han. Han fylles av en trygghet om at byens beboere vil kjenne seg igjen i hans egen sorg og lidelse. Lidelsesfellesskapet borger nok for at han vil bli tatt vel imot i den tids verdensmetropol.
Fortellingen om Æneas og hans lidenskapelige møte med Dido, dronningen av Kartago, er udødeliggjort i Henry Purcells kjente opera med samme navn. Uten å gå videre inn i dette storslagne epos om Æneas, Romas grunnlegger, møter vi i denne fortellingen en tematikk som ingen av oss er ukjent med i disse dager.
Båtflyktninger som vi daglig ser ved Middelhavets strender, bærer i seg noe av Æneas eksistensielle spørsmål. Er menneskene vi nå kommer til, i dette vårt livs Kartago, kjent med sorgen og lidelsen i livet? Vil vi kunne forsones og forenes i en felles erfaring av å være sårbare, strevende og elskende mennesker som alle deler livets grunnvilkår? Vil vår felles erfaring av livets iboende tårer, lacrimae, gjør oss mildere stemt mot hverandre?
De fleste blir skuffet. Er vi blitt mennesker uten en dypere forståelse livets iboende alvor? Er velstanden i ferd med å gjøre oss til overflatiske, kalde og tåreløse mennesker uten innsikt i tilværelsens iboende tårehav, mare lacrimae?
Kanskje er vi i ferd med å fortrenge døden og forgjengeligheten som vår siste fiende? Er det flyktningene som har tatt døden og forgjengelighetens plass som vår siste fiende? Er det derfor vi bygge murer, enten mot Mexico eller mot verden der sør? Er det derfor vi ikke lenger vil høre gråten fra Aleppo? Våre ører er fylt av søt julemusikk og lar seg ikke merke av slikt. Men hva hjelper det å forskanse seg bak murer som skal beskytte oss mot de fremmede, når døden til syvende og sist kommer innenfra?
Vi skal snart feire det gråtende barnet i krybben. Barnet som selv må flykte, ikke i en båt, men på et esel gjennom ørkenen til Egypt. Det gråtende barnet, den gråtende Gud tar innskriften på tempelveggen i Kartago på alvor. «Salige er dere som nå gråter, dere skal le». Den Gud som ble født julenatt skal en dag trøste alle de gråtende og «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort».
Julens mysterium, at Gud ble menneske, er et kalle til forsoning med den lidende og gråtende Gud og flyktninger til alle tider. Enten det nå er Æneas og hans familie eller de nye som driver i land ved våre kyster. Min bønn er at den evige tåretørker må se i nåde til dem som også denne julen legger ut på sitt livs seilas. Måte Gud forbarme seg over verdens flyktninger, enten de nå befinner seg på land eller hav. Måtte Han også vekke oss til ansvar og omsorg, vi som en dag også trenger trøst, ikke minst den dagen vi når frem til vårt eget livs Kartago.
